Furia – Sidespranget, Geilo 19/03/03
Nathan Haines (FLW - Press & PR)
Highlighted by a backdrop consisting of a thousand fairy lights glistening like tiny stars in the night sky, tonight’s performance by Furia was another step towards reaching such stellar heights. Opening in a crescendo of noise that eventually reveals the brooding Right on Time, and followed in similar fashion with Leave, the years spent honing and crafting their sound is beginning to pay dividends, as this five-piece from Bergen display an air of confidence that belies their recorded output.
Despite the melancholic nature of the aforementioned songs and low attendance of this evening’s crowd, nothing is going to distract from the upbeat mood clearly on display. Armed with an extra member adding splashes of percussion and samples that proves a vital ingredient to the indie guitar-rock of Furia’s sound, songs ebb and flow with a bristling energy often dispelling the vulnerability littered throughout their debut album, And Then We Married the world. In fact, this proves Furia’s trump card as an occasional self-mocking Stine Kobbeltvedt pulls a smile out of the abyss during the introspective revelations of Blame, revealing a sense of humour best realised with the closing yet brief rendition of Wham’s, Last Christmas.
With lyrics detailing a succession of broken relationships, insecurities and fears, the dynamism of Kirsti Kobbeltvedt and Solvor Hunshamar bring the guitars to the fore, bobbing and weaving throughout with arms cartwheeling through the air in contrast with the more aloof yet equally compelling May Britt Vik on bass. This epitome of cool is backed with Furia’s very own Dave Grohl in the form of Agathe Kleppe providing the spine and rhythmic beats of the band’s songs.
Surprisingly though, it is Furia’s earlier work - one song in particular, Low proving to be the highlight of this set as it reveals a darker and more weighty sound that earmarks the band’s early foundations. Elsewhere, a rather lacklustre Too Close misses the mark but is soon rescued by the rising temperature of Moonchild that shudders to quite dramatic effect, paving the way for an exuberant Superlove Vibrations that is reminiscent of Throwing Muses before Tanya Donelly decided to jump ship.
The fervour that greets the departing bow from Furia provides a reassuring comfort that laying siege to the world is a good idea after all, especially when armed with such bittersweet songs that no doubt will be claiming more hearts in the coming months.
Furia at the Blårock, by:Larm in Tromsø (PANORAMA 23.02.01)
BY TOR ARNE VESTBØ
Up on stage entered some rough looking girls, and you could hear a buzz go through the male part of the audience. This could get interesting!
And as if my inner dreams came through, these were girls who could play! From the first note they proved that it's not only looks that matter. The voice of singer Stine was just plain beautiful and fitted perfectly to the rougher songs. And I bet I wasn't the only one who got a mild erection everytime she offered her gratitude to the audience with her soft voice.
The drummer was tight as hell and the fuzzguitars was just were it is supposed to be. I would also like to proclaim bassist Maya the most sexy artist at the by:Larm festival. You have to search a long time to find a better way of handling the bass! This was a band who mesmerized and it's too bad the concert only lasted for half an hour!
Seigmens female succeeders (DAGBLADET 25. feb 2001)
BY HÅKON MOSLET
Girlband Furia from Os and Bergen are sympathetic people. As with the sensation Silver, they join the Zoom-tour as they go on a trip that will take them to 25 norwegian and english cities the next few weeks. Furia will not get the "okay for a girlband"-stamp from me. They are way to good and serious.
They stand out with a great bass-player and an overall moodish sound, not too far away from the late great Seigmen, without too many great songs yet. Alongside that, the band radiates strongly, and the singers undeniable charisma is a strong argument for Furias potential to get far.
Girls night on by:Larm (NETTAVISEN.no 23. feb 2001)
BY ANDERS RØEGGEN
The expectations are biggest concerning the girls friday night at the by:Larm-festival. Both Furia and Pulp Vixen are playing. But Furia are about to do bigger stuff at the end of this month. by:Larm is more of a warm up to this years Zoom-tour, visiting both Norway and Great Britain.
The five girls that is Furia, originate from Os outside of Bergen and has played toghether since 1995. The number of fans has risen considerably lately and Furia doesn't have to take on the "girlband" -stamp anymore. Because here we have a great liveband that both critics and the audience has embraced completely.
"...almost like if Bjørk had used Seigmen as a backinband" the paper Bergens Tidende wrote back in 1999. The same year swedish radio channel P3 picked Furias second demo as "Demo of the week".
With Furia participating both at the by:Larm and Zoom, more than just the people of Bergen get to hear and see the band.
Popular girls (NTB - feb. 2001)
Furia is no longer just a promising girlband from Bergen. This spring they are doing 28 gigs in Norway, England and Scotland.
- We have never played outside Norway. That is very exciting, says singer Stine Kobbeltvedt. The fall of 2000 Furia moved to Oslo and won the Zoom-contest along with punkband Silver. That sends the band out on a tour covering scenes and clubs in Norway, England and Scotland. Just like Martine & Mirejam og Påsan last year.
- The Zoom-concerts draw a lot of people in Oslo and that's mainly why we joined the contest. We never expected to win, smiles the vocalist. But the five girls from Os outside Bergen charmed everybody with their melodic, guitarbased rock.
- On the Zoom-tour we get to be seen and nothing is better than that. We've concentrated on doing as many gigs as we can to build an audience, before going in to record dealing.
Great reviews...
The live-jobs has made some critics go into a spin: "..here you've got an unsigned band with a potential to kick the feet under almost every established band in Norway" says Frode Jørum. Who promises to eat his pants if the girls don't get big.
- We have a fan in Bø who writes the most pompous critics, Stine chuckles. The same critic describes her as an angel. - It's very nice, but it's mostly funny.
- Do you think you get treated differently in the musicbusiness just beacause you are a girlband? - No. People refer to us as a band. We are as it happens five girls, and that's just the way it is, she emphasize. Now the members of Furia has taken a leave from both nursing- and designerstudies to work on some new songs.
- We've developed more of our own sound, Stine says. The band will also be playing in their native Bergen on the tour. - We're looking forward to be playing in Bergen again. I think it's a year and a half since last time. But first the rest of Norway and englishmen and scots are going to get a taste of Furia.
PANORAMA - February 2001
Zoom 2001: The Best Tour Ever?
This year the fourth Zoom-tour since the beginning in 1998 is being arranged. It will be the biggest ever, with no less than 25 concerts on different scenes in England, Scotland and Norway.
BY PAUL A. NORDAL
It started out with 3 concerts in England in 1998, and Zoom has since developed and grown tremendously in a short period of time. The pressrelease states that after Norgesnettet (Norwegian cooperation of concert venues) joined in last year, the focus has been set more strongly on the Norwegian market, and the quality and profile of the clubs in the UK has been even more important for the project. By this you will off course be left with a bigger tour, where the artists who gets to play will receive greater attention because of the higher profile of the clubs.
5 weeks on tour
This years tour kicks off in Northern-Norway the 22nd of February and wraps it up in Trondheim more than five weeks later. Date: 31st of March.
Libido, Furia and Silver
This years Norwegian bands was picked out from those who played under the Zoom "qualifications" the fall of 2000. The Bergen based band Libido is the more famous act who, with their debut Killing Some Dead Time, scored some attention both in the UK and in their native Norway. With Even Johansen, (now perhaps best known under the name Magnet), in front, the band never quite got a hold of the wide public. But since then the trio has been signed by the legendary Adrian Boss Management, who runs Europes biggest agentbureau Helter Skelter. By that they have secured themselves a machinery who probably will contribute greatly to bring in the picky english music press, as well as the audience, which offcourse is the main goal with the tour. The two other groups who gets to go is the highly profiled girlband Furia (at least here in Panorama, red) and the young punkband Silver, who by relevant sources has been compared to bands like At The Drive-In.
Ambassadeurs for Norway?
Together these three bands will present Norway as a rich and powerful musicnation in the UK, as well as back home. The club So What! with Norgesnettet and Chateau Productions stands behind Zoom, and is this year supported by the Norwegian radio channel Petre and the giant jeansmanufacturer Levi's.
PULS - November 2000
Silver and Furia this years ZOOM bands
BY TRYGVE MATHIESEN
This fall the club So What! in Oslo has been presenting almost unknown, exciting and ambitious bands through their ZOOM '00-arrangements. Last year it was among others Martine & Mirejam who "won" and went on to a UK-tour with Påsan. This year it is Silver and Furia who gets to go on a So What!-arranged tour counting 20 gigs in Norway, England, Scotland and Ireland.
NETTAVISEN - 23rd Nov. 2000
New norwegian rock won tour
Silver and Furia became this years ZOOM bands. The two Oslo based bands gets a full sponsored tour with gigs even in the UK. Every second Tuesday throughout three months this fall, ZOOM '00 has been arranged in the club So What in Oslo. The concept has as it's goal to present new and exciting artists to a bigger audience.
No losers
In ZOOM there is no losers, the idea is to provide unsigned bands a scene to play on. Now 20 gigs awaits, gigs put together by ZOOM boss Claes Olsen & Co. The tour includes concerts in England, Scotland and Ireland.
Exciting
-This was incredibly cool. We're a concert band and we love to play live. This is going to be incredibly exciting, said the members of Silver soon after it was clear that the band had been picked.
-Both Silver and Furia are bands with lots of energy. They're extremely ambitious and I believe that we can help them a lot in the time to come, says Olsen.
Record deal?
He hopes that both bands will get a lot of attention and a record deal thanks to ZOOM. The tour kicks off the 22nd of February with a concert i Northern Norway. After that it's By:Larm-festival in Tromsö where the music industry in Norway is gathered.
A Success
How do you characterize this years ZOOM arrangement?
-Extremely successful. It has been lots of people here on all of the concerts. It's gone beyond every expectation, says a very pleased ZOOM and So What!-boss. The list of the artists who's been discovered through ZOOM and later on landed record deals are long.
Successful ZOOM bands
Among others, Madrugada, Big Bang and Jaga Jazzist used the ZOOM scene getting the business' attention. There's a very big chance that we will be hearing more from Silver and Furia in the time to come.
PANORAMA - Nov. 2000
FURIA & CADILLAC
Successful union of the rock cities Trondheim and Bergen
Even though Kroa in Bö hardly has problems presenting quality bands on their great scene, it is a little bit more seldom that the student community gets to present two great bands on the same night. But this was the case this Saturday and the night did become has awesome as you would expect.
BY FRODE JØRUM
Still, yours truly should be careful not to say too much about Furia. The band has previously recieved standing ovations and top score by me, so I'm afraid it will be difficult to be believed if I were to do it again.
Safer
But what do you do when the goose bumps appear already at the sound check, and the band has grown tighter and more confident in themselves since I last saw them in March? Well, nothing but confirm that the band stands on the brink of a carrier of unknown proportions. After another series of highly successful concerts around Norway, the audience of Kroa again melted to the warmth of Furia's music, which appeal to both the heart and to the rocker in everyone. Safe trip to the stars girls! ......"
6/6 PANORAMA - Oct. 2000
EMMERHOFF & THE MELANCHOLY BABIES with FURIA
Satisfactory musical melancholy
The stage was set for a double dose of exciting norwegian bands at John DEE Friday night. Panorama favorites Furia supported the critically acclaimed Emmerhoff & The Melancholy Babies. It turned out to be an OK evening, but our reporter doesn't have the biggest superlatives in his pocket this time.
BY ESPEN HOVELSEN
Furia
Furia has received some unusually good reviews here in Panorama, and since yours truly never had heard the band before, I was quite excited about how good this would get. Panorama reporter Frode Jørum characterizes the band as a wonder child within norwegian rock and the band did in fact impress me too. The girls played themselves through a quite beautiful hour of grand grungerock songs, which in my ears sounded like a mix of Motorpsycho and Seigmen. The band, by the way, is still without a record deal, but it's obvious that these charming girls will be signed in the near future. Their potential to break through on the alternative scene is so much there that it almost gets scary. But Furia is hardly a band who jumps on the first and best offer that comes their way. They probably would like to evolve some more before they sign anything. Smart girls. And I agree with my colleague Jørum that they will break through one sunny day.
Not optimal sound
The sound was, sorry to say, not on it's peak at John DEE last night. Furia didn't have their sound engineer with them. If that made the difference isn't easy to say, but the sound could and should have been much better. But the Oslo audience gets another chance to hear the girls already this Tuesday at So What!. ..."
4/6 PANORAMA - March 2000
What a band!
My god what a band! What a unbelievably wonderful band! I just got to admit that I was quite excited about seeing Furia for the second time. The first time I was left with a feeling that I had seen the rebirth of music before my very eyes, that I had seen something truly unique. You could say that my expections could be seen as thick layers on me before the concert at So What! Wednesday.
BY FRODE JØRUM
Well, I was not disappointed. Furia's incredible enthusiasm, warm generosity and remarkable songs almost drowned me. Even with just 40 people present, the girls poured out their music with sincere musical joy and charming smiles. Right from the very first tone I got the same goose bumps which appeared the first time I saw them. And the goose bumps stayed there for the rest of the concert. In addition to great tunes as Always Watching, Sisu and Moonchild, we got to hear a couple of new ones who just confirmed Furia's talent for mixing fuzz guitar and melancholy. In the six months since last time, they've gotten much tighter and it wasn't a sign of some of the insecurity I witnessed back then. Bass player Maya seem to have come to terms with the music after joining the band last year and she was smiling as hard as any of the others. But still, the band lacks some dynamic in their performance and if it's possible to point out some weaknesses in Stine Kobbeltvedt's vocals, it has to be her diction and lyrical communication. Emotionally speaking her voice is unbelievably beautiful and is almost floating out to those listening.
At a Furia concert you feel extremely welcome and privileged who get to be present and receive the soul tearing, but lovely rock songs that is being poured over you. It is true human warmth in Stine's fair voice and spirit and it's true greatness in the other girl's musical power and beauty. Especially thanks to those rocking' guitars of Solvor Hunshammer and Kirsti Kobbeltvedt. Together they're absolutely unique norwegian context.
I know these are big words, but Furia's talent has kicked me through the window and down on the sidewalk. "Girl bands" has never been my thing, but here you've got an unsigned girl band with a potential to kick the feet under almost every established band in the country. Big words again, but I don't think I've ever been so right in my life.
Furia has Motorpsycho's power, Poor Rich Ones' frail beauty, Unni Wilhelmsen's sincerity, Anneli Drecker's charisma and Lene Marlin's potential. The fact that the girls still don't have a record deal is simply a matter of time. Until that happens, the band only has to practice and get even more secure and confident in themselves. And when you think about the level they are on today and knowing that they haven't reached their full potential yet, it's an absolutely fantastic thought. It's all up to the girls. At least I sit here with a feeling of joy over once again have experienced music capable of healing the soul and making me love music even more. I guess this is the closest I will ever get to praising a band 100%. Praise be, praise be! Move out of the way world, here comes Furia!
6/6
PANORAMA - Sept. 1999
This is the future!
BY FRODE JØRUM
After Furia's great concert in February, it was a given that they would return to Kroa again. Friday the girls once again found themselves standing on the scene in Bö and the question really was if they could do the expectations justice.
The answer is yes. A screaming loud yes! Furia is a wonder child that no one really can see the potential of. In the same musical landscape as Seigmen and Velvet Belly, the band stand as a springing tree. Vocalist Stine sang so beautiful that the gooze bumps was speeding up and down the backs of the 130 present. In her mother's wedding dress she stood there like an angel, smiling down on us, while the others poured out soul tearing guitar melancholy. I have never experienced a band this honest and sincere, playing music for the heart and soul, not for the ego and the status. Just a love affair with music and playing to an audience. In fact, it looked liked the band was surprised with the positive response. The two guitarists Solvor and Kirsti (Stine's sister) completed each other perfectly with their playing, changing between the raw and the subtle. At the same time they were smiling and flirting with the audience, and with their vocalist they stand as a strong frontline. And when drummer Agathe and bass player Maya comes along as a tight back curtain, my judgment is quite clear: this is the future!
This is how music is meant to be. It was perfect. If these girls don't get to be big, I will eat my pants. Thats a promise!!!
NORWEGIAN VERSIONS /NORSKE VERSJONER:
Hamar hyllet Furia
Av Silje Marie Lien (Hamar Dagblad 31.03.03)
Hva får du hvis du putter fem gærne jenter fra Bergen i et lite hjørne på Dirty Nelly? En vanvittig bra og rocka intimkonsert.
Hamarfolket kjente sin besøkelsestid da jentebandet Furia inviterte til intimkonsert på Dirty Nelly fredag kveld.
- Det er en enkelt grunn til at vi spiller i Hamar for andre gang. Det er fordi dere er så sinnssykt kule, skrek jentene fra scenen til et jublende publikum.
Elsker Hamar
Dermed ga både bandet og Hamar-folket sitt for at Furia nok en gang skal komme tilbake til Hamar.
- Vi elsker å spille her. Publikummerne er helt rå, forteller trommis Agathe Kleppe (24).
Til tross for at hun brukte ti minutter for å komme seg inn og ut av trommesettet, stortrivdes jentene i det lille hjørnet på Dirty Nelly.
- Hydranten har en veldig bra konsertscene, men her blir det mer intimt. Det er bare så vidt både vi og publikum får plass, men jo mer intim, jo mer stemning, ler Agathe.
Stor norgesturné
Hun og de andre jentene er midt i en omfattende norgesturné, og er overveldet over deres egen situasjon.
- Det er en helt utrolig følelse når folk plutselig begynner å synge med på sangene og kan hvert eneste ord i teksten, forteller Agathe.
Men når man har en musikkvideo som ruller og går på ZTV, store konsertjobber og flere radiohiter, må man regne med allsang. I hvert fall når man er fem av Norges store rockestjerner!
Kunne ikke spille
Jentebandet Furia ble egentlig startet kun for moro skyld, ifølge jentene selv.
- Plutselig sto vi der med bass, gitar og trommer, men ingen kunne spille. Dermed måtte vi startet helt fra scratch. På en av de første konsertene våre var jeg overlykkelig bare jeg klarte å tromme meg gjennom en hel sang uten stans, erindrer Agathe.
Trommemusklene har vokst betydelig siden den gang. Åtte år senere står de nå med et kritikerrost debutalbum i hånda, en plass på VG-lista og er hyllet av det norske publikum over hele det landstrakte land.
Blide furier
AV ANNE LISE SURTEVJU (Telemarksavisa 28.02.03)
De er kanskje landets største flisespikker-band. Det mener de i alle fall selv, for når Furia lager låter skal det gjøres skikkelig. I helgen spiller de i Skien og Drangedal. Senere i vår på «stamstedet» Kroa i Bø.
Furia har vært på veien i mange år, men for første gang gjør de Norge rundt med en albumutgivelse i ryggen. Og velkomsten fra kritikerne og fansen har vært solid og oppmuntrende. De fem rockejentenes fengende låter har blitt lagt merke til, og nå opplever de også stadig flere utsolgte hus.
- Det er en kjempeopptur i forhold til tidligere, fastslår gitarist Solvor Hunshamar.
- Vi lager låter kun når vi er i øvingslokalet. Vi må nok snart ta et par-tre måneder der vi bare lager låter. Vi får jo ideer og blir inspirert av å turnere, sier Solvor.
I går kveld sto Grimstad for tur, i kveld er det Skien og Café Radio som venter.
FANS I BØ
Gitaristen kan fortelle at musikerne i bandet jobber tett sammen og alle kommer med innspill når låtene blir til.
- Vi går gjennom hver minste detalj. Det er en tidkrevende prosess. Vi er nok det største flisespikker-bandet i landet, konstaterer hun.
Det var muligens det som var årsaken til at først «Furia EP» og deretter cden «...and then we married the world» kom på markedet først etter flere års turnering. Furia så dagens lys i 1995, og året etter begynte bandet så smått å se seg om utenfor Os og Bergen. Kroa i Bø var et av de første stedene Furia spilte utenfor hjemstedet.
I april vender de tilbake til Bø som har blitt en trofast gjenganger på spillelista. I Bø lages også Furias fansider som kan beskues på internett, opplyser Solvår Hunshamar.
SHIT, DE KAN ROCKE!
For tiden føler kvintetten seg i villrede om hvor i landet de til enhver tid befinner seg. Nytt sted hver dag og ofte åtte til ti timer i bil. De bor oppå hverandre i dobbeltrom i fire måneder, og gleder seg til de får råd til å kjøpe seg buss med sengekupeer. Men krangler gjør de aldri, heller ikke etter at de fikk med seg en mannlig keyboardist under turneen.
Furia består foruten gitarist Solvor Hunshamar av Agathe Kleppe på slagverk, Kirsti Kobbeltvedt på vokal og gitar, vokalist Stine Kobbeltvedt og Maya Vik på bass.
På spørsmål om de har møtt noen fordommer mot kvinnfolk og rock i løpet av sin fartstid som jenteband, svarer Solvor at nei, det har de egentlig ikke.
- Man har kanskje ikke alltid så store forventninger, og så tenker publikum: shit, de kan jo rocke, liksom.
Hun mener musikkens kvalitet er det som er avgjørende. Det hjelper ikke om man ser pen og riktig ut hvis man ikke låter bra.
Når Furia rocker er det snakk om gitarbasert poprock, og ord som dynamisk, rått og melankolsk er brukt om musikken de serverer. Lykkelig depperock var det noen andre som kalte Furias musikk.
Solvor Hunshamar synes det er vanskelig å nevne forbilder. Det er alt for mange.
- Hvis vi skal koke det ned til noen få, så må det bli Tori Amos og Motorpsycho. Vi hører på alt fra country til heavy metal, og det er veldig positivt at vi inspireres av forskjellige genre, mener Solvor.
Vil du gifte deg?
Av Anne Ekornholmen (Telemarksavisa 26.02.03)
”...and then we married the world” er Furias debut-cd. Kanskje er det også årets beste albumtittel? Den forteller alt om ambisjonene, og bandet er på vei opp. Med sin gitarbaserte poprock, med innslag av melankoli som i ”Heart of Summersoul”, leverer Furia 12 bevis på at fem jenter fra Os blir å regne med framover.
Mens låter som ”Superlove Vibrations”, ”Leave” og storslagne ”Seconds” river deg med og blir slagere du vil ha mer av, klarer ikke Furia å holde på oppmerksomheten gjennom hele plata. Originaliteten må etter hvert slåss med det ordinære.
Men ”...and then we married the world” hever seg for hver runde i cd-spilleren, og vokalist Stine Kobbeltvedts stemme lirker seg inn i øret ditt. Og blir. Dermed kan du leve lenge med Furia – for eksempel mens du venter på mer fra Briskeby og Lise Karlsnes. Furia er på Norgesturné og spiller i Skien fredag og Drangedal lørdag, samt i Bø i april. Ta vel imot dem!
Terningkast: 4
Ikke helt etter forventningene
Når Furia var ventet til Meieriet på fredag kom de som ett av de bandene folk hadde høyest forhåpninger til. Som de fleste vet har mye ordnet seg for osbandet den siste tiden, og pressen har gitt flotte kritikker til det meste de har foretatt seg.
Av Ole Martin Hoel (Panorama.no 25.02.03o)
Med det nye albumet ...And Then We Married The World i bagasjen skulle de overbevise Sogndal om at de virkelig er verdt alle de gode ordene.
Etter en lang Veka var det ikke så veldig mange som hadde funnet veien til Meieriet denne fredagskvelden. Men i overkant av 200 mennesker utgjorde likevel en kjerne som plasserte seg rett foran scenen og ga Furia akkurat den velkomsten de fortjente.
Og jentene svarte kompromissløst med Blame fra albumet, og tonen var satt for kvelden.
Høye forventninger
Forrige gang Furia spilte i Sogndal var imidlertid under Zoom-turneen i 2001. Den gang hadde de ingen utgivelser bak seg, selv om Furia EP ikke var langt unna.
De turnerte den gang sammen med Silver og Libido, og at det var jentene stjal showet var det ikke mange som var i tvil om i etterkant. Derfor var det mange som hadde høye forventninger til denne konserten.
Men mange hadde tydeligvis ikke bitt seg merke i at bandet har forandret seg noe siden den gang. Den gangen var de atskillig mer uslepne og røffere enn de har blitt nå med den nye platen. Det "nye" Furia er mer popbasert og melodiøst enn gitarrockbandet Sogndal kjente dem som.
Nytt uttrykk
For noen ble dette et problem, mens for andre igjen leverte Furia akkurat det man hadde ønsket seg denne kvelden; nemlig en dag med skikkelig god musikk etter kalaset med Håkan Hellström.
Men selv om Furia leverte alt de hadde fra scenen kom man liksom ikke helt bort fra at dette ikke helt svarte til forventningene. En av grunnene til det kan være nettopp det at musikken deres har blitt mer popaktig, og der bandet kunne strekke grensene og trykket mer innenfor rocken legger popen mer begrensninger på mulighetene.
Høydepunkt
Uansett var det ikke noe å si på det musikalske, jentene beviste nok en gang hvor dyktige de er, til og med når tekniske problemer truet med å senke konserten, kom de seg gjennom det hele med et smil. Høydepunktene var fremførelsen av Right On Time og den nye hiten Superlove Vibrations, og det er sanger som disse som gjør at vi liker Furia.
Terningkast: 4
Og så giftet Oslo seg med Furia
(Oslopuls.no 20.02.03)
Det må dessverre sies: Furias sanger har altfor ofte nokså kjedelige vers. Traurige passasjer som ligner på tusen andre "indie"/alternativ/depperock-låter fra både fortid og fremtid, hvor bare Stine Kobbeltvedts ekstraordinære stemme så vidt evner å holde på oppmerksomheten din.
Sånn. Da har vi det unna veien. For noe mer negativt er det i grunnen ikke å si om dette fem jenter sterke bandet fra Os. De ser tøffe ut på scenen. De sier fornuftige ting i intervjuer
(Gitarist Kirsti Kobbeltvedt til VG: "Jeg har stått i baren og hørt et lass med dritdårlige norske gutteband som på død og liv skal spille rock. Ikke kan de spille, ikke kan de synge, alle ser like ut, sort hår hele gjengen, men de ser altså "riktige" og "viktige" ut, det eneste de kan er å se litt "tøffe" ut. Sååååå kjedelig!". Go girl!, etc.).
Og, ikke minst, de skriver til tider glitrende refrenger - ordentlig sånne "våren-er-kommet-og-jeg-har-spenn-i-lomma"-refrenger - av den typen jeg tør vedde på at U2 hadde betalt gode penger for.
På scenen på John Dee i går utstrålte de dessuten en genuin sprutlykke over det å spille i rockband som kun den hårdeste kyniker hadde kunnet unngå å bli grepet av. Overhodet ingen arroganse å spore i noe ledd, bare massive mengder ekte musikkglede.
De slumset ikke med det tekniske eller musikalske heller: Lyssettingen var effektiv og fin, og der deres mannlige kolleger ofte blir grepet av enorm lyst til å vise hva de kan, gjerne alt de kan, hver og en, spiller Furia åpenbart for hverandre og for publikum - ikke for eget ego.
Man får et distinkt inntrykk av at Furias musikk er resultatet av kollektive bestrebelser. Denne rausheten legger man merke til også ute i salen. De er faktisk bedre live enn på plate.
Om de beholder og videreutvikler sine evner, vil Furia sannsynligvis bli et enda bedre band enn det de er i dag. Foreløpig ser det ut til at de vil bli en av spydspissene i det som kan bli de kvinnelige artistenes store år i Norge.
Ikke det at jenter ikke er no' herk altså, men dette var hyggelig.
På barrikadene for å gi popen en seier
Etter syv-åtte års forlovelse med ihuga fans på konsertarenaer landet rundt, annonserte de fem jentene i Furia i slutten av januar at de var smidd i hymens lenker. Hvem de giftet seg med? Hele verden naturligvis.
AV PAUL A. NORDAL (Panorama.no 18.02.03)
For med en albumtittel som ...And Then We Married The World legger ikke osingene skjul på sitt mål. De vil opp, ut og frem. Men mest av alt vil de spille musikken sin for et levende publikum.
Og dem er det mange av, skal vi tolke turneplanen som blir sparket i gang i Etne 5. februar rett. For når turneen er ferdig 26. april har de lagt bak seg mer enn førti spillejobber.
- Det er det som er det store kicket. Vi er først og fremst et liveband, forteller Furia-gitarist Solvor Hunshamar.
Med rødgipset arm etter et litt for tett møte med Kaizer-gitarist Geir Zahl for noen uker tilbake.
- Går det bra med armen? Hvordan er det å gjøre konsert med gipset arm?
- Det går fint. Det blir litt stivt etter en stund (Solvor demonstrerer ved å holde armen i en spesiell stilling). Men det går stort sett greit.
Vokalist Stine Kobbeltvedt trer støttende til og bekrefter at det faktisk funker:
- Vi gleder oss enormt til å spille igjen. Det er her vi henter mest inspirasjon. Først og fremst er det ekstra gøy, men også fordi vi får besøkt en rekke steder som vi ellers aldri ville fått se.
Setter Os på kartet
Sist Furia gjorde en konsert var i hjembygden Os tredje juledag. På Os har dette blitt en årlig tradisjon, spesielt etter at de fem jentene som utgjør bandet flyttet til Oslo for noen år siden for å satse fullt og helt på musikken. Ifølge dem selv er dette en legendarisk begivenhet, noe som for alvor også har plassert Os Rock City i folks bevissthet - også langt utenfor kommunegrensene.
- Hvor er det mest moro å spille da?
- Tja... overalt egentlig. De store byene... i Oslo og Bergen er det alltid fullt kjør, bekrefter Stine.
- Men det har definitivt også noe for seg å spille på mindre steder, legger Solvor til.
- I Alta for eksempel. Og i Bø hvor vi jo alltid blir godt mottatt.
Jentene forteller videre at det går et skille mellom det å spille i de store byene og på bygden:
- Det er klart at det kanskje gir oss et litt annet utgangspunkt i forhold til vårt publikum. Mens byfolk jevnt over har lettere tilgang til kulturarrangementer, er det derfor naturlig at de er mer bortskjemte på konsertfronten, mener Stine.
- Sånn sett har nok folk en litt mer fin holdning på bygden, tilføyer Solvor, før hun fortsetter:
- På landet spiller vi mer på publikums premisser, hvilket gir oss muligheten til å komme nærmere inn på menneskene der.
De mimrer fornøyelig over et nesten glemt nachspiel de en gang skal ha havnet på - på en fiskebåt en eller annen plass oppe i nord.
- Kontakt med lokalmiljøet er naturlig for oss, samtidig som vi kommer mer på bølgelengde med befolkningen på mindre steder. Vi husker selv hvordan det var å vokse opp i Os, når det en sjelden gang ble arrangert konsert på ungdomshuset der.
- En gang vi opptrådte på en ungdomskonsert i Bodø, kom det bare syv stykker! Syv!
- Syv små personer som bare sto der med Cola-flaskene sine og var forventningsfulle. Vi kunne jo ikke skuffe dem, og bestemte oss for å gi alt. Dermed leverte vi en dritbra konsert for de tilstedeværende, minnes Stine.
- Ja, også beklaget de på vegne av alle vennene sine som ikke kom. Men det ble en bra konsert, ja en som vi ikke glemmer så lett, avslutter Furias talskvinner.
Kosovo
En opplevelse som har gjort enda dypere inntrykk på bandet er deres opptreden i Kosovo i fjor. Her spilte Furia for et par tusen mennesker som aldri hadde vært på konsert før. Omgitt av snikskyttere og et crew bestående av militært personell.
- Det var en svært rørende opplevelse, medgir Stine. Noen gråt faktisk da vi spilte. Ikke for at vi var dårlige, men fordi disse menneskene aldri hadde vært på konsert før. Vi trodde vel vi visste hva vi gikk til, men innså etter hvert at vi egentlig kjente ganske lite til årsakene til konflikten på Balkan.
De fem jentene fra Os bodde på brakke i militærleir sammen med FN-styrker i fire-fem dager. Og trivdes med det.
- Så nå vet dere hva dere skal satse på dersom platen flopper og karrieren svikter?
- He-he... kanskje det. Etter hva vi har skjønt så tjener ihvertfall de gutta godt, hevder Solvor og refererer til en norsk løytnant de traff under oppholdet som tjente 600.000 i året.
Albumet ...And Then We Married The World har jentene i bandet jobbet intenst med gjennom de siste seks månedene. Og nå foreligger altså resultatet. På tidspunktet vi møter Furia, er turneen ennå ikke begynt, og det er bare to døgn til debutplata offisielt er i salg.
Stine er tydelig spent på hvordan den nye platen vil bli mottatt:
- Det er klart det er spennende. Men på samme tid er det litt skummelt å bli konfrontert med hva andre synes om det arbeidet vi har gjort i studio.
- Vi har brukt litt tid på arbeidet. Og vi vil jo helst at resultatet skal oppfattes som gjennomtenkt.
- Spesielt siden vi har brukt mye energi på å flikke på små detaljer, skyter Solvor inn.
Demokratisk band
Foruten Stine og Solvor består Furia av Stines søster Kirsti Kobbeltvedt på gitar og keyboard, May Britt 'Maya' Vik på bass og Agate Kleppe på perkusjon og keyboard. Sammen er de sannsynligvis landets mest demokratiske band, hvor hver enkelt av medlemmene skal ha hatt like mye å si for tilblivelsen av verket.
- Vi har benyttet en demokratisk metode å jobbe på, når vi har kommet frem til at det funker godt for oss. Alle i bandet har vært med å sette sitt eget preg på resultatet. Det er medlemmenes individuelle musikksmak som til syvende og sist blir hva Furia er, mener de to.
...And Then We Married The World har jevnt over blitt godt mottatt i media. Bandet følger opp platelansering med hektisk turnevirksomhet. Bare tiden vil vise om Furia er i stand til å gjenta Kaizers' suksess på det feltet. Kaizers Orchestra er for øvrig et band de to furiene mener mange har mye å takke for, da de har vært døråpnere for at publikum har blitt mer mottakelig for å sjekke ut norsk musikk.
Jentene har ihvertfall bevist at de både kan lage plate i studio og presentere innholdet med intensitet og innlevelse fra en scene. Furia har gjort unna grunnarbeidet, så nå er det opp til folket å følge opp. Det har de fortjent. Spesielt dersom det ligger noe i Solvors utsagn:
- Furia står på barrikadene for å gi popen en seier for alltid!
Furia: Norge rundt etter brakdebut
AV KNUT STEEN (Ballade 05.02.03)
Furia drar i disse dager ut på en omfattende norgesturné, som kommer til å favne mesteparten av landet. Først solgte deres "Furia EP" til gull, og nå har full-lengderen "...And Then We Married The World" gått rett inn på VG-listas 9. plass. - Fantastisk moro, sier daglig leder i MTG, Larry Bringsjord, som flere ganger har overhørt kommentaren "Jøss, de kan jo spille!" på Furias konserter: - Fordommene mot band med jenter henger fremdeles igjen, sier Bringsjord.
Fantastisk moro at et debutband kan gå så høyt, det skjer ikke ofte, sier Bringsjord, som mener Furias suksess skyldes at de har gjort ting i riktig rekkefølge:
- Det er utrolig viktig å holde sammen, øve, og turnere så mye som mulig før man slipper plate, da gjør men det mye bedre. Ellers har vi vært heldige med gode samarbeidspartnere i alle ledd, ikke minst butikkene. Hvis ett av leddene svikter, er det vanskelig å gjøre det bra, sier Bringsjord, som for tiden får drahjelp av gode anmeldelser og av Platekompaniets topp 15-liste, der "...and then we married the world" ligger på en 6. plass.
Den omfattende turnélisten mener Bringsjord er nok et bevis på Furias brede apell:
- Jeg vil ikke kalle dem et "jenteband", men det at de er et band med jenter kan nok slå ut begge veier. Det er fremdeles en del som blir overrasket over at de faktisk kan spille, men alt i alt har det at de er jenter nok slått positivt ut for interessen rundt Furia. At de faktisk klarer å få innpass på så mange steder når markedet er såpass hardt, beviser mye.
Idag begynner bandet sitt eget "Norge Rundt" på Fugl Fønix i Etne. Fra i kveld av skal de være på veien i nesten tre måneder, før turnéen avsluttes i Moss 20. april. Innen den tid har jentene spilt 44 konserter fra Stavanger til Kirkesnes. Bringsjord er imponert:
- Turnélisten deres er helt rå - jeg vil gjerne se det norsk bandet som har en tilsvarende liste, sier Bringsjord.
Furia vil eie hele verden
AV RUNE SLYNGSTAD (Fædrelandsvennen 31.01.03)
Tittelen er pompøs. Men musikken er det ikke. Jentebandet Furia ønsker å treffe hele verden med sin popmusikk. Du kan se og høre dem i Kristiansand 6. mars.
Over sju år er gått siden første gang Furia fra Os på Vestlandet stod på en scene. Først nå er de klare med debutalbumet som bærer den vågale og pågående tittelen «...And then we married the world».
- Joda, dette er litt svulstig sagt, ler Stine Kobbeltvedt.
Og fortsetter:
- Tittelen passer godt til våre ambisjoner. Nå skal vi nok en gang turnere skikkelig her i Norge frem til påske. Så håper vi å reise ut i Europa og spille etter hvert.
Kronglete vei
Stine er hovedvokalist i Furia. Hennes fire kvinnelige medspillere mellom 22 og 26 år har smakt så vidt på hva det vil si å stå som et ukjent band på konsertscener i England. Stine vet at dette er en kronglete og vanskelig vei der de ukjente blir behandlet som små.
- Men det nytter ikke å holde på med dette uten ambisjoner. Nå har vi valgt å satse hundre prosent på bandet. Vi er villige og forberedt på å møte både oppturer og nedturer, og alt dette fører med seg, sier Stine til Lydsjekk.
Sist fredag fikk Furia fem bein hos oss. Og det er der anmeldelsene har landet i norske aviser. På fire og fem.
Særpreg?
Furia fikk sine oppslag etter en EP de ga ut i fjor vår. Den solgte til gull, og alle medier vinklet sine oppslag rundt at Furia var et rent jenteband. Nå får de antagelig ingenting gratis mer av den grunn. Nå må de stole på at musikken i seg selv bærer dem oppover salgslistene. Og eventuelt at de har et særpreg som gjør publikum nysgjerrige.
- Vi spiller pop med en melankolsk snert, og vektlegger fengende melodier. Vi har vel et indie-preg, også, forklarer Stine.
Råe jenter
Furia-damene har hørt på utallige band og artister hver for seg. Hver gang de skal finne navn som alle kan nikke anerkjennende til, ender de opp med disse navnene:
- P.J. Harvey, Tori Amos og Motorpsycho, sier Stine.
Når bandet kommer til Kristiansand og Vaskeriet, bør publikum forvente et litt råere band enn det de leverer på plate.
- Vi spiller pop med en rocka holdning, sier Stine. Hun vil gjerne gifte seg med hele verden. Aller først vil hun og resten av Furia flørte så det holder her hjemme.
De er ikke så gamle men har allerede spilt sammen i åtte år. Før jul turnerte de i USA, denne uka har de ukas album på Petre og snart begynner turne i Norge; alle snakker om Furia.
AV AMUND SIMENSEN (Nrk Upunkt 30.01.03)
Albumet "..and then we married the world" har mange venta lenge på, og det er godt mener musikkfolka i Petre som har satt de opp som ukas album denne uka. Nå starter livebandet Furia sin norgesturné sammmen med Rikskonsertene. Rett før jul var bandet på turné i USA, hvor de blant annet headlinet en festival i Washington. Nå skal de på turne i Norge.
Overraskende fra Os
AV HELGE O. SVELA (Rogalands Avis 30.01.03)
Når jeg hører de to små ordene «norsk jenteband», fyller det meg med like mye frykt og avsky som frasen «hits for kids». Mine lite politisk korrekte fordommer blir imidlertid gjort til skamme av Furias «... and then we married the world».
Bandet fra Terje Søviknes' vestlandsbygd lager cathcy pop/rock som like gjerne kunne kommet fra Oxford som fra Os.
I bunn ligger to gitarer som øser gode riff og fargerike hooks til oppløftende og energiske sanger som «Superlove Vibrations» og «All I need To Know». Furia hadde aldri vært Furia uten Stine Kobbeltvedts vokal, som er effektfull og særdeles sexy.
Det største ankepunktet mot «... and then we married the world» er at de tolv sangene på platen blir for like.
Dette er likevel et album som bør appellere til de fleste som liker gitarbasert musikk. Furias musikk har substans og dybde nok til å tåle hyppig avspilling.
Terningkast: 4
Opp av kjelleren, ut i lyset
AV ØYVIN SØRAA (Oppland Arbeiderblad 30.01.03)
Bergensjentene i jentebandet Furia har i en del tid nå gjort seg betydelig bemerket på den norske klubb- og konsertrockscenen, klare til å springe ut for et bredere publikum også på plate. Nå er debutplaten her, ...And Then We Married The World, der de sklir mellom rølpete pubrock og en moderne, drømmende kunstrock, hvor flere lokale band som Pale Forest og Urban Adrian faktisk kan tjene som gode referanser.
Innledningsvis på platen synes jeg kanskje at det hele virker noe tamt og forutsigbart trendy, og lurer ikke minst på om selve melodiene er bra nok, men jentene kommer seg etter hvert. De starter med upolert, typisk jenterock i Superlove Vibrations, åpner opp for en mer dynamisk og sammensatt stil på Blame, og hever seg til det melodisk intrikate på Leave, men gjør deretter en ren transportetappe på Too Close. Heart Of Summersoul er imidlertid en stemningsfull og romantisk sang, Gloriously Alone prøver på noe av det samme, men når ikke helt frem.
Så langt på platen mangler Furias designerrock - der alt er egenskrevet materiale - den ekstravagante gnisten og affekterte 70-tallsmimikken som for eksempel gjorde at Briskeby kunne ta steget opp fra den relativt smale, eksklusive rockscenen til å bli musikalsk allemannseie. Men på en låt som Pictures, med kontant komp og poppete rocktouch, er også Furia absolutt inne på det, og denne viljen til å trå til litt tøffere fortsetter på All I Need To Know og Right On Time.
Det er mye bra instrumentering underveis, med effektfull gitar og stilig komp, og avslutningen med den tankefulle Weak og den svevende, maleriske Moonchild styrker også inntrykket. Jeg er generelt litt usikker på hvor langt ut i breddene denne platen kan gå, men mener den burde ha appell et godt stykke på vei. Kanskje kan man si at den i utgangspunktet litt alternative stilen Furia benytter seg av, allerede har rukket å bli nokså velprøvd og tradisjonell, men den virker likevel ungdommelig og søkende, og flere låter vokser etter hvert som du hører på dem.
Det har de siste årene dukket opp diverse norske jentegrupper, som Tuesdays, Lillemor og Amy Sexton, som har gitt ut til dels glimrende plater - ikke minst har det lille plateselskapet MTG vært flinke til å hente opp disse talentene - men dessverre har de aller fleste av dem bare blitt borte igjen etter en eneste plate. Forhåpentlig har Furia mer langsiktige planer.
Terningkast: 5
Får i ulveklær
AV ANDERS WAALER KEMP (Universitas 29.01.03)
Det er dumt å forlange at klesdrakten til en en artist nødvendigvis må reflektere musikken man spiller. Men personlig hadde jeg stor glede av å oppdage at bandet til en tjukkas i flanellskjorte med det poetiske og lett pretensiøse navnet Francis Black, kunne rocke hardere og mer hysterisk enn mine skolekameraters favorittband, Metallica. Dobbeltgitarer var ikke akkurat dobbelt så kult skulle det vise seg.
Likevel ble jeg skuffet og ikke rent lite overrasket da jeg slang Furias debut langspiller i magasinet og det ut av høyttalerne sev sommerlett konservativ fløyelspop. Misforstå meg rett: Jeg har verken noe imot pop eller lette somre, men forventningen stod ikke i stil med innholdet. Musikkpressen har av en eller annen grunn vært med på å etablere Os–jentene som så sinnsykt tøffe og sterke, muligens med en dose dårlig post–fittstim–samvittighet. Furia på sin side, har bidratt med barslagsmål, lange bukselenker og dyre Ron Wood–hockyer.
Albumets høydepunkt er dessverre fjorårets meget lovende og radiovennlige singel, right on time. Pop–musikk, for Nemi–goth–generasonen. Skarp i kantene og med et suggererende og vakkert refreng. Resten av ... and the we married the world er altfor renslig. Furia gjør ingen feil. Gitarsoloene er mjuke som klemmene til mora di, og treigere enn vitsene til fatter.
Albumet låter overprodusert. Spellemannsglatt. Er det Virgin som sikrer, mon tro? Merkevarebygging 1–2. Jeg bestilte en øl og et slag i magen, men fikk en vassen Tequila Sunrise.
Furia begir seg ut på lang, lang tur
Os' stoltheter Furia som i disse dager slipper sitt meget etterlengtede debutalbum ...And Then We Married The World, drar selvfølgelig i den anledning ut på norgesturne. En riktig så omfattende en...
AV FRODE JØRUM (Panorama.no 28.01.03)
Bandet har allerede i mange år vært en liveattraksjon av de sjeldne her til lands, men har også sjarmert musikkelskende mennesker både i England, Skottland, på MIDEM-messen i Frankrike, ellers i Skandinavia og nå like før jul også i USA.
Omfattende turnering
Gjennom sin intense turnevirksomhet (rundt to hundre konserter de siste årene) har de skaffet seg en svært lojal fanbase rundt omkring i Norge, og da spesielt på steder som Alta og Bø. Med så mange dedikerte fans skulle grunnlaget for et godt salg også være tilstede, ikke minst med tanke på at fjorårets Furia EP solgte til gull.
Turneen vil i første omgang ta bandet rundt omkring i Sør-Norge, blant annet en opptreden under Fashion Awards på TV Norge den 15. februar. Denne gangen vil flere steder som ikke har hatt besøk av bandet tidligere også få gleden. Men kjenner vi jentene rett, og det gjør vi, så ser det også ut som om resten av landet få besøk av den sjarmerende gjengen om ikke lenge.
Furia hadde i går kveld slippefest for ...And Then We Married The World på Mono i Oslo, samme dag som albumet kom ut.
Slike jenter vil Norge ha
Drammens Tidende 28.01.03
Etter å ha herjet hjemtraktene på Os utenfor Bergen og turnert landet på kryss og tvers mer enn de fleste med mellom 200 og 300 konserter de siste syv-åtte årene er debutalbumet endelig her. Furia, et tøft jenteband som er kjent for å levere varene på sine konserter, har spilt også i Drammen på Working Class Hero.
De har skyndet seg langsomt, og at fansen er sugne på noe å høre på mellom konsertene fikk vi bevis for da en EP sluppet før jul solgte til gull på kort tid. And Then We Married The World er mer pop enn du har hørt dem fra scenen eller på den omtalte EP-utgivelsen, men samtidig har de indierock-sjelen i god behold. Lysere, lettere og for et større publikum enn før er Furia et band som ikke aper etter andre. Et band som har en del til felles med våre egne Delaware, og vi kan også høre elementer fra Cocteau Twins, Bel Canto og Transvision Vamp. Jeg fornemmer at dette bare er starten på noe større, men allerede nå er Furia så gjennomført seriøse og pirrende interessante at en lytt er sterkt å anbefale!
Terningkast: 4
Melodiøs og melankolsk fra Furia
Overbevisende debut. Furia fra Os utenfor Bergen imponerer vår anmelder.
AV GEIR LØVLI (Fredrikstad Blad 28.01.03)
Bandnavnet «Furia» kan vitne om feminin aggresjon. Gitarist Solvor Hunshamar har dessuten pådratt seg et ry som «slåsskjempe», med en brukket arm til følge - sin egen. Men debutalbumet til de kvinnelige rockerne fra Os utenfor Bergen preges mest av melodiøs rock.
Et og annet spor på platen får meg til å tenke på et amerikansk kvinneband, The Bangles. Med sin evne til å forene det harmoniske og sofistikerte med det røffe og pågående uttrykket vekker Furia også assosiasjoner om for eksempel U2.
Alle 12 låter er laget av kvintetten, nesten uten svake punkter. Fengende refrengsanger som «Superlove Vibrations» og «Heart of Summersoul» har potensial for «air play». Men Furia slår også an mer melankolske toner à la Joni Mitchell og Bjørk.
Vokalist Stine Kobbeltvedts fine stemme skiller henne ut i popfeltet. Enkelte mannssjåvinister hevder at jenteband mangler «trøkk». Men kompet til Furia har tyngde når det behøves.
Terningkast: 5
Puslete furier
Furia har mye å bevise med sitt debutalbum, men sviktes av et lite hardtslående lydbilde.
AV ØYVIND HOLEN (Bergenpusl.no 28.01.03)
Furia er et syv år ungt og lovende band, men selv med bare en fattig ep på cv-en har Os-bandet fått så mye oppmerksomhet at det allerede er for mediefenomen å regne. Jentene trenger ikke engang gi ut plate: «For et par uker siden slo Furia gjennom da gitarist Solvor brakk armen i møte med Geir Zahl i Kaizers Orchestra,» skrev Aftenposten nylig. Et smart PR-stunt av to band med samme management.
På godt norsk kalles dette «hype», så det er mye som står på spill når Furia nå skal vise hva det duger til på plate. Derfor er det også synd at «... and the we married the world» er blitt et overraskende feigt og tannløst popalbum - enkelte juveler til tross.
Jentene har et rocka image, men albumet viser først og fremst Furia frem som et fullblods popband nærmere The Margarets og Tuesday Girls enn Gluecifer og Bigbang. Greit nok, for «Superlove Vibrations», «Leave», «All I Need To Know» og flere til er utmerkede, småskjeve poplåter. Bandet har teft for den gode popmelodi, og dets klare styrke er enkle og melodiøse gitarlinjer, Stine Kobbeltvedts klokkeklare og uttrykksfulle sangstemme og innsmigrende harmonikoring.
Så hva er da problemet? En del likegyldige låter, men først og fremst en overraskende puslete produksjon. Furia står selv oppført som produsent sammen med Blue (Bjarte Ludvigsen) og Christer Hjelmeland fra det lite treffende titulerte Noisemaster Productions. Produksjonen filer vekk skarpe kanter, kastrerer rytmeseksjonen, fjerner mystikken og formelig skriker «spill oss på radio!».
Der Furia på scenen kjennetegnes av inspirasjon fra 80-tallets mørkere gotiske pop og tilløp til deilig bråk, er Furia på plate nå glattpolert og ufarlig. Det er bare å sette på spor 10, «Right On Time», for å merke forskjellen. Denne er eneste overlevende fra fjorårets «Furia EP», og her har produsent Kåre Vestrheim tatt langt bedre vare på Furias skurrende gitarer og mørke stemninger. Han har dessuten stolt nok på bassist May Britt Vik og trommis Agathe Kleppe til å slippe dem frem i lydbildet, og det er bare her Furia minner om det hardtslående rockebandet det kan og vil være.
Terningkast: 3
Furia vil eie hele verden
AV RUNE SLYNGSTAD (Avisa Nordland 28.01.03)
Tittelen er pompøs. Men musikken er det ikke. Jentebandet Furia ønsker å treffe hele verden med sin popmusikk. Thomas Olavsen fra Bodø er manager.
Over syv år er gått siden første gang Furia fra Os på Vestlandet stod på en scene. Først nå er de klare med sitt debutalbumet som bærer den vågale og pågående tittelen, «..And then we married the world».
- Joda, det er en litt pompøs tittel, ler Stine Kobbeltvedt.
Og fortsetter:
- Tittelen passer godt til våre ambisjoner. Nå skal vi nok en gang turnere skikkelig her i Norge fram til påske. Så håper vi å reise ut å spille etter hvert.
Ambisjoner
Stine er vokalist og tangentkvinne i Furia. Bandet har alt forsøkt seg på konsertscener i England. Hun vet det er en kronglete og vanskelig vei.
- Men det nytter ikke holde på med dette uten å ha ambisjoner. Nå har vi valgt å satse hundre prosent på bandet, og er villige til å ta med alt som det fører med seg, sier Stine på telefonen til Avisa Nordland.
Furia kommer til Bodø for fjerde gang denne vinteren. Det skjer på Rock 21. mars. Manageren deres er Thomas Olavsen fra Bodø. Han «booker» også konsertene deres via artistbyrået Atomic Agency.
Pappa
Olavsen har fulgt Furia siden han signerte en avtale med bandet for tre år siden. Stine gir ham mye av æren for at de er kommet så langt som de allerede er.
- Det var da Thomas kom inn i bildet vi så at her var det mulig å satse skikkelig. Han er ufattelig flink, og er proff til fingerspissene. Han er «pappaen» vår. Thomas følger oss opp hele veien, skryter Stine.
Men til syvende og sist er det musikken som må bære karrieren til Furia. EP'en som de ga ut i fjor tyder på at mange venter på debutalbumet. EP'en solgte nemlig til gull. Nå er målet til Furia å selge ut førsteopplaget av albumet fram til påske. Det er på åtte tusen eksemplarer.
Melankolsk
Tida da de fikk oppslag i media fordi de er et rent jenteband er forbi. Jentene - som er mellom 22 og 26 år, må stole på at folk vil ha låtene.
- Vi spiller pop med en melankolsk snert, og vektlegger fengende melodier. Og vi har vel et litt indiepreg, også. Tre inspirasjonskilder kan alle i bandet være enig i at vi har. Nemlig P.J. Harvey, Tori Amos og Motorpsycho, forteller Stine.
På scenen er de hakket råere enn det velproduserte albumet. Det får vi se og høre på Rock 21. mars.
Trolljenter fra Os
AV GEIR RAKVAAG (Dagsavisen 28.01.03)
Furia solgte overraskende mange eksemplar av fjorårets debut-EP, som vi kunne karakterisere som «lovende», men ikke så mye mer. At det første albumet til de fem jentene fra Os er blitt langt bedre skulle legge alt til rette for et ny suksesshistorie i norsk rock.
Til tross for navnet, samt intens rockeposering på mange av omslagsbildene, spiller Furia snill og uskyldig gitarpop, i tradisjonen til en lang rekke jenteband - eller kanskje vi skal si en lang rekke vestlandsband? Jenter og vestlendinger er ofte langt mindre selvhøytidelige enn gutter fra andre deler av landet i dette spillet, noe som bare kan være en god ting i rocken. Har vi diskriminert mange nok nå?
I forhold til EP-en har Furia her lagt mer vekt på melodier i forhold til stemninger, og de viser klassisk popteft i sanger som «Superlove Vibrations», «Heart Of Summersoul» og «Gloriously Alone». Titlene alene avslører mye av stemningen her. Sangene til Furia har en bittersøt tone, som for det meste kler dem godt. Ikke alle sangene er like sterke, den gamle EP-ens åpningslåt «Right On Time» er blitt med videre som en av de svakeste, men Furia skiller seg likevel fordelaktig ut i en norsk rockevår som allerede er godt i gang.
Vestlendinger på kjapt besøk
For noen uker siden brakk Furia-gitarist Solvor Hunshamar arma. Det har foreløpig ikke ført til de store hindringene, og onsdag kommer bandet på et lite besøk til Trondheim
AV FRODE NIKOLAISEN (Trondheimpuls.no 28.01.03)
Det var etter et noe brutalt (men vennligsinnet) møte med Geir Zahl fra Kaizers Orchestra at Solvor Hunshamar brakk armen. De råe lekene vestlendingene imellom, førte imidletidig ikke til noe mer dramatsik enn en gips på høyrearma. For rutinerte musikere fører heldigvis ikke slike ting til altfor store problemer, og mandag var Furia ute med sitt debutalbum, «...And Then We Married The World».
Til Trondheim
Egentlig skulle Furia hatt en liten gratiskonsert på Posepilten torsdag, men den ble avlyst rett før helga, av uklare grunner. Mandag kom beskjeden om at bandet sitedet var booket på Blæst, noe som for så vidt virker noe mistenkelig. Booking-ansvarlig Thomas Olavsen forsikrer at bandet aldri hadde noen avtale med Posepilten om spilling der, og at flyttingen derfor må anses som uproblematisk.
Musikkansvarlig ved Posepilten, Marius Øfsti, ønsker ikke å lage noen stor sak ut av dette, og har derfor ingen kommentar.
Gode kritikker
Etter at skiva kom på mandag, har det dukket opp flere gode anmeldelse. Både VG og Dagbladet kaster terningen med fire øyne opp, en score som ofte er litt intetsigende.
TV2's Sone2, Bergensavisen og Panorama gav derimot bandet klare femmere, noe som ble godt motatt i jenteleiren, som nå holder til i Oslo etter å ha flyttet fra hjemstedet Os for et par år siden.
Bergensavisen skrev blant annet: «Dette er et album som vokser ved hver gjennomspilling. Og lytteren dras inn i Furias univers, der selvstendige jenter trekkes mellom den trygge friheten og den vanskelige kjærligheten».
Samtidig som onsdagens gratiskonsert, åpner Blæst for sitt nye konsept. Hver onsdag og torsdag åpner de nemlig dørene for alle som er interessert i rock, og bak platespillerne vil du finne musikkyndige mennesker...
Dørene åpner klokka 19.
Spiller med gips
AV LEIF GJERSTAD
Furia-gitaristen Solvor Hunshamar ser rødt. Ikke fordi hun er så forbanna på et eller annet, men fordi Legevakten har bandasjert hennes brukne arm med knallrød gips.
Historien om hvordan hun klarte å brekke armen i en vennskapelig ”maktdemonstrasjon” overfor Kaizer Orchestras Geir Zahl like etter nyttår har fått store oppslag i media.
Men 24-årige Solvor var raskt ute med å fastslå at en sånn liten detalj ikke skulle få stoppe Furias forestående turné.
I Stereo med gips
Og Solvor holder det hun lovte, for når Furia i kveld spiller to låter, hvorav den ene er superhiten ”Superlove Vibrations”, på Stereo, så stiller Solvor på scenen med sin knallrøde gips.
- Det går faktisk veldig greit å spille. Da er det langt verre å knytte skolisser, hevder Solvor når vi snakker med henne.
Optimisme erstattet frykt
Selv om hun må ha gipsen i ytterligere 6-8 uker ser hun derfor lyst på situasjonen og Furia-turneen med start i Etne 5. februar.
- Men da jeg våknet dagen etter ”angrepet” på Geir og skjønte at det var mer enn bare en forstuet arm, gråt jeg mine bitre tårer og fryktet det verste. Nå har jeg hatt tre uker til å holde armen i ro, og så lenge jeg ikke overbelaseter armen slik at det gjør vondt er det ingen fare, forsikrer Solvor.
Spent på respons
Siden starten i Os utenfor Bergen for syv år siden, har Furia turnert land og strand rundt flere ganger. Men årets turné blir den første med et album i bagasjen.
I går kom de fem Furia-jentenes debutalbum ”…and then we married the world”, og de første anmeldelsene har vært oppløftende lesning med mye ros for Furia-gjengen.
- Kjempekult! For det er klart man er spent på mottakelsen av noe man har lagt så mye tid og sjel i, kommenterer Solvor.
Ventet bevisst
Albumdebuten skjer ett år etter platedebuten med en EP, og altså hele syv år etter at de startet opp som Medusa i Os. Solvor mener at det først nå er ”rett tid for Furia”.
- Vi har bevisst valgt å vente. De første årene hadde vi mer enn nok med å lære å spille, og deretter måtte vi lære oss låtskriverkunsten. I stedet for å rushe ut en umoden plate, valgte vi å modnes på den harde, lange turnéveien. Det er en utmerket skole for unge musikere, samtidig som det bygger deg opp i folks bevissthet. Noe som igjen gir bandet lengre levetid, og reduserer faren for å bli bare enda en døgnflue, resonnerer Solvor.
Testet låtene
Med så mange år på baken, betyr det også at mange av låtene har vært med lenge på veien.
- Vi har hatt god tid til å finne ut hva som funker og ikke funker, bekrefter Solvor som likevel røper at bandet omarrangerte låtene kraftig da de juni 2002 begynte studioarbeidet.
- Underveis i prosessen ble de nok likevel adskillig mer lik liveversjonene. Fordi det faktisk var slik de funket best, sier Solvor som tror de fleste vil plassere ”and then we married the world” i popsjangeren.
Pop og rock og jenteband
-Musikken vår bygger jo på de gode og fengende melodiene, men med rockens tyngde som ekstra drivkraft, analyserer Solvor. Hun er imidlertid også forberedt på at noen vil prøve å plassere Furia i den noe diffuse båsen ”jenteband”.
- Band med bare jenter havner gjerne i den båsen, uansett hva slags uttrykk de har. Siden vi faktisk er jenter, klarer jeg likevel ikke å bli fornærmet dersom noen omtaler Furia som ”jenteband”. Men jeg håper selvsagt at fokus blir på musikken vår. Det er i hvert fall det Furia fokuserer på!
Solid Furia-eksamen
Furia har sine beste år foran seg
AV SVEN OVE BAKKE (Dagbladet 28.01.03)
CD: Furia har skyndet seg langsommere enn hva som er vanlig i en rockbransje som gjerne belønner øyeblikksopplevelser og eksplosiv spontanitet framfor dem som står på i årevis og går ut av pay your dues -skolen med bra karakterer.
«...And Then We Married The World» er Os-gjengens laudable, konsistente og solid gjennomførte avgangseksamen etter sju år på veien som et av norsk rocks mest hardtarbeidende band. Men den er ikke spektakulært god. Man sitter igjen med følelsen av at den rå kraften og de skarpe kantene som preger konsertbandet Furia er blitt polert og glattet ut til fordel for et sikkert mer markedsvennlig, men like fullt litt mindre spennende gothpopsound. Fjorårets gullselgende «Furia EP» behersket denne balansegangen bedre enn det dette debutalbumet gjør.
Men for all del, Furia skriver gode, om enn ikke spesielt originale, rocklåter hvor opptil flere refrenger havner i stadionkategorien. De minner stadig aller mest om et feminint Seigmen rundt «Metropolis», men de plukker også opp hint fra The Cure, The Sundays, Cocteau Twins, The Sugarcubes og andre skotittere fra det seine åttitall.
Åpningstroikaen med den uforskammet fengende og svært medrivende «Superlove Vibrations» , den nesten U2-mektige «Blame» og den smukt skumle «Leave» setter en høy standard som jentene ikke helt makter å opprettholde gjennom resten av det snaut 50 minutter lange albumet. EP-sporet «Right On Time» har derimot den messende intensiteten som savnes i albumets litt spinkle midtparti. Da den oppskriftsmessig langstrakte og dunkle avslutningen «Moonchild» toner ut, får man følelsen av at dette debutalbumet først og fremst er en nødvendig oppsummering av Furias første fase som band. De har sine beste år foran seg.
Terningkast: 4
Kvin(ne)tetten fra Os Rock City nærmer seg indiepop-perfeksjon.
AV STEIN ØSTBØ (VG 28.01.03)
Åpningen her, «Superlove Vibrations», er en fengende låt av den typen du umiddelbart blir glad i, men Furia sliter utover på platen å komme opp med like gode ideer. Likevel fortsetter den gode tendensen fra fjorårets «Furia EP». Os-gjengen vet å skape gode, nærmest gotiske stemninger bak Stine Kobbeltvedts lett gjenkjennelige stemme - en lettere utgave av Seigmen er ingen ueffen sammenligning i låter som «Heart Of Summersoul» og «Seconds». Gitarist Solvor Hunshamar har nemlig også en karakteristisk gitar-signatur i The Edge-skolen, som med letthet kunne ha glidd inn i Seigmen. Men Seigmen er historie - Furia er fremtid!
Terningkast: 4
¨
Full fart for Furia
Jentebandet Furia satser alt: For to år siden forlot de hjemstedet Os for å gå på skole og spille pop i Oslo.
AV BØRRE HAUGSTAD (VG 28.01.03)
Etter et halvt år kuttet jentene ut skole for å jobbe og spille. Nå har de kuttet ut jobbene for bare å spille.
- Jeg har hatt syv kroner på kontoen de siste tre ukene, sier sangeren Stine Kobbeltvedt i Furia.
Nå satser hun og jentene på at bandets debutplate «...And Then We Married the World» skal gi dem penger å leve for.
Og de satser på jentepop, for mye av norsk gutterock har de ikke mye til overs for.
Stine har jobbet litt i baren på rockeklubben So What.
- Jeg har stått i baren og hørt et lass med drittdårlige norske gutteband som på død og liv skal spille rock, sier Stine.
- Ikke kan de spille, ikke kan de synge, alle ser de like ut, sort hår hele gjengen, men de ser altså «riktige» og «viktige» ut, det eneste de kan er å se litt «tøffe» ut. Sååååå kjedelig!
Samtidig hater de ikke all norsk rock. Norske Motorpsycho er sammen med Tori Amos blant bandets forbilder. Musikken til Furia har anmelderne av bandets konserter hatt trøbbel med å sette i bås. Alt fra U2 og Cocteau Twins til Radiohead er blitt nevnt.
- Men vi vil slå et slag for god pop. Gjøre popmusikk til en positiv greie igjen, sier Furia-gitarist Solvor Hunshamar.
Det var Solvor som fikk armen brukket av Kaizer Orchestras Geir Zahl på Cafe Mono for et par uker siden.
- Det er ikke første gang hun sloss, fleiper Furia-medlemmene.
- Gi meg en pils, så skal jeg ta deg på strak arm, flirer Solvor.
Både når du ser og hører Furia snakke, så virker de mer som et band stappfulle av rock'n'roll, enn korsfarere for god popmusikk.
- Men det er klart vi også bruker elementer fra rocken i popmusikken vår, sammen med gode melodier, stemningsbasert pop, noe melankoli, kvalitetspop, sier jentene.
Og den voldsomme satsingen til jentene fra Os utenfor Bergen, vitner ihvertfall mer om kjente historier til rockeband som har ofret alt for å lykkes, enn pophimmelens mange «fabrikerte» jentegrupper.
PS! Du kan se Furia i «Stereo» i både NRK1 og NRK2 i kveld, og på «VG-lista Topp 20» i NRK1 fredag. Norgesturneen starter i Etne 5.februar.
Det er nå Furia begynner ...
- Selv om det er gått åtte år er det vel egentlig nå det begynner. Vi har bygget en grunnmur tidligere. Nå håper vi at den holder.
AV FINN BJØRN TØNDER (Bergenpuls.no 27.01.03)
Fem unge kvinner fra Os på et hotellrom i Bergen sentrum. Døgnet før døgnet. Samlet kaller de seg Furia. Ved midnatt slippes deres debut-cd, med konsert i en butikk på Torgalmenningen.
- Bare én ting er verre enn å intervjue en ung kvinne som er i begynnelsen av en artistkarriere! Sa en garvet reporter på radio en gang, før han selv ga svaret: - To kvinner som sammen har fått litt respons, og som nå håper på gjennombrudd.
Kjempesympatiske
BTs utsendte fryktet derfor det verste der vi møtte de fem, unge kvinnene fra Os i går kveld. Vi ventet spenning, fnising og litt høy-på-pæren-snakk. For Furia har hatt turnésuksess, Ep-en deres har fått gode kritikker, og nå er debutcd-en ferdig. En storavis har brutt sperrefristen og allerede gitt dem knallkritikk.
Men hva møter vi?
Fem kjempesympatiske, jordnære, unge kvinner som snakker fornuftig om både fortid og fremtid. Som ikke fniser av egne, teite vitser. Eller forsøker å si noe som fansen kanskje kan le av.
Vi møter rett og slett atypiske popartister som har et håp om at musikken de har arbeidet med i mange år endelig - kanskje - når ut til et stort publikum.
Håp i cd-tittelen
Det ligger håp i cd-tittelen: «...and then we married the world».
- Ja, vi er klare nå. Klare for å erobre verden. I alle fall Norge. Vi har tross alt holdt på i åtte år. Nå føler vi det sitter. Føler vi har en helhet. Både fem-seks år gamle, melankolske låter og helt nye pop-sanger. Vi har en god følelse for et gjennomarbeidet produkt. Men er selvsagt spente på mottakelsen. Vi er imidlertid så optimistiske at vi har håp om å nå langt. Også utenfor Norges grenser. Likevel tar vi ting som det kommer. Det hadde uansett vært deilig med litt økonomisk suksess også. Vi er ganske leie av å ha null på konto, sier jentene, nesten i kor, med vokalist Stine Kobbeltvedt som gjennombruddsstemme.
Begynte gruppen først
- Var dere sånne ungpiker med mikrofon foran speilet som drømte om å bli popstjerner?
- Nei, egentlig ikke, sier trommeslageren Kristine Agathe Kleppe. - Alle vennene våre spilte liksom i gruppe. Og så hadde vi lyst, vi også. Egentlig var det tilfeldig at det ble oss fem. Ingen av oss kunne spille. Gruppen ble dannet før vi kunne det.
- Ja, Kristine Agathe ble batterist fordi det var bare det igjen, sier bassgitaristen May Britt Vik.
Oslo?????
- Men da dere ble litt kjent, flyttet dere til Oslo. Er det ikke Bergen som er musikkbyen i Norge?
- Jo visst. Oslo var tilfeldig. Vi skulle alle begynne på en utdannelse, og vi valgte en by der alle fikk sine skoleønsker oppfylt. Så sluttet vi med skolene, etter hvert. Vi måtte ta et valg. Og det var tøft. Men vi gjorde det, og foreløpig ser det ut til at det var lurt, sier Kirsti Kobbeltvedt.
- Og så ballet det på seg. Manager i Oslo. Plateselskap i Oslo. Derfor ble vi. Men vi vil alltid være fra Os. Vi husker våre røtter. Og musikkmiljøet både i Os og Bergen har alltid vært viktig for oss.
Har en god følelse
- Hva er det realistiske håpet om salgstall for «..and then we married the world»?
- Vi har en god følelse. Men samtidig nerver. Vi mener det er en fin helhet på platen. Noe for enhver smak. Også for middelaldrende menn, sier de jordnære kvinnene fra Os(lo), og får også BTs utsendte ned på jorden igjen.
Mandag slippes videoen i hovedstaden. 5. februar starter turneen i Etne, med Stord, Voss og Austevoll de neste dagene. Bergen og Kvarteret gjestes 13. februar, mens hjembygden Os må vente på Furia til 9. mars.
Nok et etterlengtet norsk debutalbum ute! Etter flere radiohit-er og og en lovende EP er endelig "...and then we married the world" i salg. Og jentene fra Os innfrir; Furia gir dere Ukens Album uke 5 i Petre.
AV JØRGEN HEGSTAD (NRK Upunkt 27.01.03)Etter mye radiospilling og et godt liverykte er det altså nå også klart for erobring av platekjøperne. Og det har Furia god sjanse til å klare, "...and then we married the world" er et gjennomført, variert og låttskrivingsmessig godt album som bør treffe et bredt, rockeinteressert publikum.
Vestlandsmelankoli
Det er en mollstemt gifteklar gjeng vi møter på dette tolvspors albumet. For etter det usedvanlig glade åpningssporet "Superlove vibrations" (som du garantert har hørt på denne kanalen) er det mye gitartristesse Furia gir oss her. Noe som slettes ikke er å forakte. Hør for eksempel låter som "Blame", "Heart of summersoul" og "Pictures" - friske, bittersøte melankolidrypp av en kvalitet som slettes ikke skulle tilsi at Furia er debutanter i albumformatet.
Med Bergenshjelp
Hvis du vil ha noen referansepunkter, kan vel forsøksvis walisiske Catatonia og bergenske Poor Rich Ones nevnes. Sistnevnte på flere måter, siden PRO-medlem Bjarne "Blue" Ludvigsen har produsert dette albumet og vokalist William Hut også er innom og drar noen vokallinjer. Forøvrig er ikke dette et lett stykke musikk å båssette, så jeg forsøker meg med noen adjektiv i stedet: varmt, inderlig og muskuløst. Dernest kan du nå heller høre selv.
Scene-Furia
Men Furia er vel mest av alt et liveband. Zoom-seier i 2001 og opptreden på franske MIDEM (eneste usignerte norske band) er bra indikasjoner på dette, og snart kommer de til en konsertscene nær deg. Og siden du naturligvis også skal kjøpe dette albumet, går du altså en melodisterk Furia-vår i møte.
Jentebandet fra Os er endelig her med et sterkt og vakkert debutalbum. Den bergenske popkrigen ender uavgjort.
AV ANN KRISTIN FRØYSTAD (Bergensavisen 26.01.03)
Tennis og Sgt. Petter er allerede belønnet med femmere på terningen for sine debuter.
Furia er ikke dårligere enn guttene. Med «…And Then We Married The World» viser de seg som dronninger av den melankolske popen.
Umiddelbart er det litt overraskende at albumet inneholder så mange rolige, melankolske låter. Jenteneer mye mer rocka på scenen. Men platen er spekket med gode låter.
Den åpner sterkt med Petre-hiten «Superlove Vibrations», en sommerforelskelse av en låt der du kan høre vokalist Stine Kobbeltvedt smile.Neste høydepunkt er «Seconds», en av mine konsertfavoritter som starter mykt og følsomt i Björksnabolag, før den sparker fra så du formelig letter fra bakken.
«Too Close» og «Right On Time» er nye potensielle hiter, båret av en vegg av gitarer og Stine Kobbeltvedts dragende sang. Mens overjordiske «Moonchild» rett og slett skaper gåsehud.Dette er et album som vokser ved hver gjennomspilling.Og lytteren dras inn i Furias univers, der selvstendige jenter trekkes mellom den trygge friheten og den vanskelige kjærligheten.
Nå venter en omfattende norgesturné. Få med deg konserten på Kvarteret 13. februar!
Terningkast: 5
Juvelene fra Os innfrir også på plate
AV PAUL A. NORDAL (Panorama.no 26.01.03)Etter syv-åtte år i kulissene hvor de har bygget seg opp et velrenommert ry som liveband, trer endelig Furia frem også i plateform. ...And Then We Married The World er den forføreriske tittelen på en av åretsaller mest etterlengtede debutalbum.
De faktum at Furia har brukt relativt lang tid frem til verket som nå foreligger henger sammen med en nøye gjennomtenkt strategi som bunner i at de ville vente til de var klare. Og resultatet ...And Then We Married The World tyder på at vurderingen har vært en klok handling.
For albumet avslører ikke bare det at Furia sitter på et knippe gode låter. De makter også å vise at de harmange strenger å spille på utover det rent musisistiske.
For det første så scorer de høyt på å ha samlet et knippe låter som viser bandets bredde. Her serveres alt fra lystig sommerpop via sarte ballader til mer fengende rett-frem-rock. Låtene er en miks av gammelt og nytt, hvor deres beste låtmateriale fra starten i 1995 og frem til nå for første gang er samlet på plate.
Etter fjorårets EP-debut, Furia EP anført av radiohiten Right On Time, kunne den gemene lytter kanskje få inntrykk av at osingene tråkket i Seigmens fotspor. Når albumet nå foreligger, er det derimot klart at dette bare er en av flere musikalske retninger Furia trakterer mer enn greit.
...And Then We Married The World vinner altså stort på at låtmaterialet er variert i formen. At de fem jentene kan spille har vi vel aldri vært i tvil om, mens produksjonen fra Blue (aliaset til Poor Rich Ones' Bjarte Ludvigsen, red.anm.) i seg selv bidrar sterkt til å ivareta bandets helt unike sound.Plata åpner med den sommerlette singelen Superlove Vibrations, som når den kom tidligere i vinter vitnet om at Furia kan ha tatt en ny retning siden sist. Det er i og for seg også riktig, men som nevnt beviser den bare at bandet har mer å gå på når det kommer til stykket.
Furia viser her videre at de er nesten like flinke til å forføre fra plate som de er fra scene. Samtlige låter er av det mer iørefallende slaget som lett setter seg hos lytteren. Hvilket bekrefter gruppens potensiale som mulige gjengangere på radio- og singellister. Før nevnte Superlove Vibrations og Right On Time er altså i godt selskap her. Leave, Pictures og All I Need To Know er alle gode eksempler på dét. De noe mer nedstrippa, men likefullt nydelige balladene Heart Of Summersoul og Pictures bør også fremheves da de også noe ved seg som understreker denne påstanden.
FrP-kronprins Terje Søviknes bør heretter stikke halen mellom bena og vike fra sin trone, for Furia kan i motsetning til ham klare gjenopprette bygdens skakkjørte troverdighet utenfor kommunegrensene. Dronningene av Os innfrir med andre ord de skyhøye forventningene som er bygget opp rundt demgjennom de siste årene.
Terningkast: 5
Furia: ...And then We Married The World
AV RUNE SLYNGSTAD (Fædrelandsvennen 24.01.03)
Fem jenter fra Os utenfor Bergen har stått på i sju år for å bygge opp en artistkarriere. De har allerede turnert land og strand, og er endelig klare for å dele et helt album med folket.
De får nok en del drahjelp til å begynne med fordi de er et rent jenteband, men etter noen lyttinger av «...And then we married the world» blir det et helt uvesentlig poeng. For her kommer flotte poplåter på rekke og rad. Ikke nok med det; Furia har også funnet sitt eget «sound», sitt eget lydbilde, selv om de ligner på veldig mange andre.
Stine Kobbeltvedt synger bra uten å dra ifra resten av bandet med sin stemme. For dette låter som et skikkelig bandprosjekt der Furia holder seg til velspilte poplåter med en del saftige refreng og en rekke småmelankolske sanger som suger til seg interesse. Slike som «Leave» og «Heart of summersoul». Det meste glir på plass etter hvert. For Furia er bare sånn passe umiddelbare her. Etter noen høringer virker de varige.
Terningkast: 5
Sterke jenter
De tar kanskje ikke hele verden, men rockerne Furia er sterke nok for oss.
AV ROBERT HOFTUN GJESTAD (Aftenposten 24.01.03)
Jentegjengen Furia har brukt god tid før de nå leverer sitt debutalbum. Og de har brukt tiden godt. "Mer enn lovende" skrev jeg om deres første EP for snart ett år siden - da hadde de vært på gang i seks-syv år allerede - bunnsolide kan jeg si nå.
For dette er jenter som er dyktige til å spille, har en fremragende sanger i Stine Kobbeltvedt, skriver gode melodier i landskapet mellom fengende pop, smygende ballader og drivende gitarrock - og som har variasjonen, dynamikken og nok tyngde i produksjonen til å holde interessen gjennom et helt album.
Furia er på ingen måte særlig originale og direkte nyskapende i musikken de lager, men de er som sagt drivende dyktige. Det er selvfølgelig ikke tilfeldig at låten "Superlove Vibrations" har vært A-listet på NRK Petre i mange uker nå, og blitt spilt mange ganger daglig. For bak en super tittel ligger det nemlig en like fabelaktig gitarpop-låt, en som nok ender opp som én av årets beste - selv om den egentlig kom i fjor.
Jeg tror også at den fort kan vise seg å bli en av årets viktigste låter, for "Superlove Vibrations" bør være en døråpner til Furia for flere enn den alternative undergrunn blant musikk-kjøpende nordmenn. Særlig når det lett kan opplyses at etter den nevnte åpningslåten også ligger flere godbiter i vente, for eksempel popballadene "Heart Of Summersoul" og "Gloriously Alone", fjorårets rocker "Right On Time" og den episke avslutningen "Moonchild".
Et par mer anonyme dødpunkter dukker også opp på en debut der Furia med den lite beskjedne tittelen legger lista skyhøyt, men disse hindrer ikke at bandet har spenst nok til å unngå riv med god klaring. Kanskje ikke hele verden, men så absolutt Norge.
Terningkast: 5
Tar sats og hopper i det etter syv år
Se opp, Furia er i farta: Etter syv år med hanskespilling, slåsskamper, dansing på bordet og turnévirksomhet er det klart for CD-debut.
AV KATRINE LIA (Aftenposten 24.01.03)
Norge rundt. Furia er eksperter på live-konserter og geografi. De hardtslående jentene fra Os utenfor Bergen har norgesrekord i å begeistre publikum, ikke minst på "Den siste Ræin" i Lakselv, og musikk-kjennere.
-"Den siste Ræin" er et kjempeflott konsertlokale. Stedet er formet som en lavvo, og da vi spilte der i fjor, sto jeg og bassist Solvor på gelenderet, mens publikum hoppet på bordet, forteller Kirsti Kobbeltvedt, gitarist i Furia. I Hammerfest møtte Furia-jentene en svær kar som ble så begeistret for musikken athan gikk rett ned i jentespagaten.
-Etterpå løftet han meg opp på den ene armen. Vi har alt sammen på video, sier Kirsti.
Ingen silkehansker
For et par uker siden slo Furia gjennom da gitarist Solvor brakk armen i møte med Geir Zahl i Kaizers Orchestra. Men karrièren begynte lenge før, med hanskespilling i Os, sør for Bergen. Året var 1995, og bandet kalte seg Medusa.
-Vi møttes for første gang i Teigen-huset, kulturhuset på Os. Det var skikkelig kaldt der, og om vinteren måtte vi bytte på å komme en halvtime før øving for å varme opp stedet. Ofte måtte vi spille med hansker på, forteller trommeslager Agathe Kleppe.Det første halvåret besto bandet av henne selv, vokalist Stine Kobbeltvedt og Solvor Hunshamar. Etter et halvt år ble Kirsti med, og Medusa ble til Furia.
Som seg hør og bør for et rockeband har det vært utskiftninger i besetningen underveis, før Maya ble hentet inn for tre år siden. Deretter flyttet bandet fra Bergen til Oslo.
-Det skjedde ganske tilfeldig. Vi vurderte lenge å flytte til Stavanger, sier Agathe.
Skynd deg langsomt
Siden turen over fjellet har bandet spilt på By:larm, gjennomført 25 spillejobber på ZOOM-turné, spilt inn EP til gull, og turnert i Frankrike, USA og Storbritannia.
-Men det som gjorde mest inntrykk var å spille i Kosovo i fjor høst, der serbere og albanere var samlet i et konsertlokale for første gang. Mange hadde aldri vært på konsert før, forteller Kirsti.
Syv års avhandling
På mandag legges den musikalske avhandlingen av syv år med hanskespilling, slåsskamper og turnévirksomhet frem for norske platekjøpere.
CD'en har fått tittelen "...and then we married the world".
-Tittelen kan kanskje virke litt pompøs på enkelte, men spiller på at vi endelig gir ut en CD vi har jobbet med i syv år, forteller Kirsti.
Etter plateslipp starter turnéen. Med første stopp Etne i Hordaland, før Furia er tilbake på John Dee i Oslo, 19. februar.
-Hva vi forventer oss? Jeg har lyst til at gamle fans ikke skal bli skuffet, samtidig som vi får noen ny fans. Vi vil jo selge plater, sier Kirsti.
Består av Stine Kobbeltvedt, (24), vokalist og keyboard, Kirsti Kobbeltvedt, (26), gitar, Solvor Hunshamar, (24), gitar og bass, Maya Vik:(22), bass og Agathe Kleppe: (23), trommer.
Startet opp i 1995 under navnet Medusa, og hadde sin debut-konsert med coverlåter av Bangles og Alanis Morisette en uke senere.
Dro på sin første norgesturn¥e i 1997, med spillejobber i Trondheim, Sogndal og Bø.
6. mars 2002 ble Furia EP sluppet, fem måneder senere hadde den solgt til gull.
De har spilte i Washington under den norske kulturfestivalen Christmas at Union Station, åpnet av Mette-Marit.
Sex, Løgn og Videoteip
AV ESPEN EIK (Dagbladet 10.01.03)
En stripper, en bitch og en mann som trodde han skulle få kline. Med andre ord: Furias første musikkvideo.
- JEG VIL HA DET sånn at folk tenker «her skjer det ting», sier André Marton Pedersen (25) mens han legger fra seg mobilen på bordet. Han vifter litt med armene for å vise hvordan ting skjer.
- Mhm, sier Trygve Hellestræ (24) lavt.
- Men samtidig viser vi ikke hva det er som skjer, sier André.
Regissør André og rekvisitør Trygve sitter på en kafé i Bergen. De skal lage Furias første musikkvideo, de ønsker å være kreative, og nå tar André ned igjen armene.
- Men hvilken type plass er dette? For eksempel, har de plastglass eller har de ordentlige glass? spør Trygve.
André tenker litt, tar seg til hodet og løfter litt på lua, før han veldig bestemt sier «ordentlig glass», og fortsetter med å ønske seg «absurde drinker, gjerne selvlysende. Og øl.»
- God idé, sier Trygve lakonisk.
- Men på dette budsjettet får du maks fem drinker.
«DETTE BUDSJETTET» er på 30000 kroner. 30000 kroner er ikke mye når leie av kamera koster 12500 kroner dagen og ti minutter med råfilm koster nesten tusen kroner. Den eneste grunnen til at Andrés visjon kan realiseres, er at Urbansnow, produksjonsselskapet André samarbeider med, har fått avtaler med store deler av Bergens handelsstand om å få sterkt reduserte priser på, vel, det meste, egentlig.
Videoen skal vise Furia som spiller i en kinky nattklubb. Blant publikum er det tre personer som skiller seg ut, en gutt og to jenter. Den ene jenta omtales konsekvent som «bitchen». Hun er ugrei, og dumper gutten hun kom med så snart de er inne. Han får da blikkontakt med en annen jente. End of story. Trygve ser på den lange lista over ting som først må skaffes, og så monteres på settet.
- Det kjipe er at vi er så idealistiske, sukker han.
- Vi kunne laget filmen på tre timer. Furia går rundt i Nygårdsparken og synger, liksom. Da hadde vi til og med fått utbetalt lønn. Nå brukes hele budsjettet til å dekke utgiftene. Minst hele budsjettet, he he.
ANDRÉ HAR EN UTTALT visjon om å forandre utestedet Teglverket til «et føkkings lykkested», men når rekvisitøren har 2500 kroner å rutte med, begrenser mulighetene seg.
Et hjørne av settet er planlagt som chillout-lounge. André vil ha designermøbler. Trygve er usikker. Designermøbler er ufyselig dyre, og selv om de skulle få lånt noen, kunne det hende at de ble skadet. Trygve gjør det klinkende klart at han ikke har noen intensjoner om å bruke de neste 10 årene på å betale ned på «en eller annen designerpuff!»
Første innspillingsdag er det kun bandet som skal filmes. Etter tre timer med styling og iført klær som er spesialsydd for anledningen, inntar jentene sine positurer foran kamera. «I am what I am», står det på den ene gitaren.
NESTE DAG DUKKER statistene opp rundt klokka 10. Fire timer seinere har ingen av dem blitt brukt i noen scener. De begynner etterhvert å bli utålmodige, og produksjonsassistent Henrik Uhlving får i oppdrag å underholde dem.
- Gi dem noen kjeks og mandariner, foreslår produsent Gaute Aadnesen (29).
- Og gi dem gjerne noe info, sånn at de ikke føler seg helt utafor.
Kjeks og mandariner er ikke noe problem. Dagligvarehandelen Safari har sponset produksjonen med begge deler. Men Henrik har nettopp ankommet, rett fra jobb, og har selv ikke noen oversikt over hva som skjer.
- Den der info-biten blir vanskelig.
- Si noe om ... oljemarkedet. Bare si noe. Svar på det du kan, og lyv om resten, sier Gaute med et skeivt smil.
Henrik lover å sjekke om det er noe interessant på tekst-TV som han kan informere om.
SEBASTIAN VOGNSTØLEN er en av de utålmodige. Han bruker ventetiden til å sende meldinger.
- Jeg har fått beskjed om at jeg skal kline med bitchen, sier han fornøyd.
- Er det derfor du sender meldinger? For å si det til vennene dine?
Sebastian gliser så bredt at snusen holder på å skli helt ut, og nikker bekreftende, joda, det er nok derfor, ja.
- Vet du forresten hvordan hun der bitchen ser ut?
Bitchen presenterer seg uten å blunke som Annie Valentina, og forsåvidt er det akkurat sånn hun ser ut. I alle fall når hun langsomt spiser en banan mens hun ser opp i fotografens kamera.
- Er det noe jeg kan..., sier Annie, og blunker opp i kameraet.
- ...så er det å spise banan.
DET HAR OPPSTÅTT en feil med kameraet. Fotograf Hugo Lutcherath (28) mener at filmen muligens er blitt ødelagt, noen scener må tas om igjen. Innspillingsleder Magnus Thommassen (22) kaller det oppsatte tidsskjemaet for «et forlengst forbilagt stadium i produksjonen», André tar av og på seg lua med urovekkende høy frekvens og Gaute, som egentlig hadde sluttet å røyke, tenner en av dagens 80 sigaretter og lener seg inntil veggen med et sukk.
- Vi er litt ute og kjøre nå. Spesielt ettersom halvparten av statistene er lei av å vente og har stukket av.
NESTE DAG KOMMER DE fleste statistene tilbake. Og denne gangen har de virkelig funnet fram sitt indre kinky selv. Fotografen tar straks fatt på en omfattende dokumentering av nettingstrømper, korte skjørt og korsetter. Etterpå sier han at han føler seg noe pervers. Men samtidig, påpeker han, er det jo utvilsomt legitimt å ta bilder når man tross alt er fotograf, og spesielt når motivene er så visuelt påfallende som i dette tilfellet. «Visuelt påfallende», ja. Der og da virker det som om Andrés oppgave blir å sørge for at dette ikke utvikler seg til en pornofilm.
Pornoprognosen stiger med flere prosentpoeng når ryktene begynner å svirre om at en stripper har sagt ja til å stille opp i videoen. Stripperen viser seg å være en jordnær fyr ved navn Gøran Langholm. En rekke mennesker står diskret plassert rundt om i lokalet og holder øye med ham mens de ser ut som om de venter at noe vulgært plutselig skal inntreffe. Gøran, på sin side, smører overkroppen inn med soyaolje.
MER VENTING. Så får endelig statistene beskjed om å komme ned på settet. Alt er klart for den vanskeligste scenen, en kjøring gjennom hele lokalet som ender med et bilde av bandet.
Trygve går rundt om på gulvet og gliser. Lysene er perfekte, kulissene ser bra ut, statistene er kinky og Trygve er «jævlig happy» med det han ser. André tar av seg lua og roper «klart for opptak». Og stripperne stripper og danserne danser og statistene kliner, og de slutter ikke før en god stund etter at André har ropt «kutt!»
Gaute sender Gøran hjem med beskjed om at «du har en fin rass!» De andre statistene sendes også hjem. Men hva er det med Sebastian? Han ser jo bare mellomfornøyd ut?
- De bestemte at bitchen skulle kline med en jente istedenfor, sier han.
I tillegg til visning på diverse tv-kanaler, er videoen til Furias neste singel, «Leave», planlagt tilgjengelig på Furias hjemmeside furia.no.
Furia-familien
- AKKURAT NÅ ER vi bare glade for å være helt ferdige med plata, sier Solvor Hunshamar, gitarist i Furia.
- Mange av låtene på plata har vi spilt i flere år. Nå som de kommer på plate blir det lettere å gå videre og lage nye låter, fortsetter vokalist Stine Kobbeltvedt.
Debutplaten som slippes 27. januar har fått navnet «...and then we married the world», etter forslag fra en venn.
- Tittelen sier jo noe om det vi står foran, sier Stine og Solvor omtrent i kor, begge tydelig fornøyd med både tittelen og plata. Det er betegnende at jentene fullfører hverandres setninger og uttaler seg i flertallsform. Det er også betegnende at platetittelen kom fra en venn..
- Ja, vi bruker nå mest bare venner av oss, vi, konstaterer Stine .
Den nylig innspilte musikkvideoen til låta «Leave» ble regissert av en venn fra hjembygda Os. Styling og klær til bandet ble ordnet av en venninne fra Os. Mange av skuespillerne og statistene var fra Os. Plata er produsert av en venn. Bildene til coveret er tatt av en venn. Og sånn fortsetter det. «Furiafamilien» er et tydelig innarbeidet begrep
- Vi har jo prøvd å jobbe med noen såkalte unge, hippe og fremadstormende mennesker. Resultatet ble forsåvidt bra da også, men det ble ikke helt oss, hvis du skjønner. Når vi jobber med folk i Furiafamilien, de som kjenner oss, da vet vi at de ikke prøver å gjøre oss til noe annet enn det vi er.
I forbindelse med plateslippet skal bandet ut på norgesturné. Solvor sier ivrig at hun klør i fingerene etter å spille konserter igjen. Kløingen skyldes delvis også gipsen hun har rundt armen. For et par dager siden havnet hun nemlig i slåsskamp med Geir Zahl fra Kaizers Orchestra om hvem som er tøffest av Furia og Kaizers.
- Jeg endte opp med brukket arm. Men jeg kan love deg at Geir nok har sine skavanker han, også. For å si det sånn, man kødder ikke med Furia uten at det får konsekvenser.
Brakk Furia-arm
Tøffe tak i kampen om den norske rocktronen: Furia-gitarist Solvor Hunshamar brakk armen i et barsammenstøt med Kaizers Orchestras Geir Zahl.
AV SVEN OVE BAKKE (Dagbladet Torsdag 9. januar 2003)
I går hadde Solvor Hunshamar fra straks plateaktuelle Furia og Geir Zahl fra også snart plateklare Kaizers Orchestra et humørfylt forsoningsmøte på stedet hvor de to gitaristene barket sammen mandag kveld, rock'n'rollbaren Café Mono i Oslo. Det var ikke en forlengelse av radioduellen mellom jærbuene Kaizers' «Di grind» og Os-bandet Furias «Superlove Vibrations» som lå bak bruduljen.
- Det oppsto en diskusjon om hvordan man gir en ordentlig «lamas». Solvor tok rennefart på tre meter og braste inn i overarmen min, forklarer Geir Zahl.
En «lamas» er et lokaluttrykk fra Kaizers{rsquo} hjemtrakter på Jæren, som betyr et slag i overarmen som gir en lammende effekt.
Solvor Hunshamar måtte ta med seg sin vonde arm til Legevakta i Oslo for MR-undersøkelse, og vet ennå ikke hvor alvorlig det eventuelle bruddet kan være.
- Det var mye bråk på Mono da det skjedde, men jeg hørte det knaste i sammenstøtet. Jeg våknet opp med en pølse av en underarm. Det skal nok gå bra å spille gitar selv om jeg må ha gips, sier Solvor Hunshamar, og legger til at Furia-jentene er vant til å spille konserter tross skader.
- Trommisen vår har spilt med både brukket venstrebein og høyre arm, og bassisten har spilt med brukket rygg. Selv brakk jeg noen tenner i et annet tulleslagsmål en gang, forteller Hunshamar.
Furia skal legge ut på en lang norgesturné med start 5. februar i Etne, og spille et sted mellom 25 og 30 konserter fram mot påske.
Furia i nærkamp med Kaizers
Gitaristen i Kaizers Orchestra er tydeligvis redd for konkurranse fra andre band. Et sammenstøt mellom Geir Zahl og Furia-gitarist Solvor Hunshamar endte med at Solvor brakk armen.
AV SIRI ØKLAND (Bergenpuls.no 08.01.03)
- Man kødder ikke med Furia, ler Solvor da vi ringer henne for en kommentar.
Hun sitter på legevakten i Oslo med armen i gips og venter på å komme inn til MR-undersøkelse. Håndleddet er hovent som en pølse, sier hun, og legene regner med at det er brudd. Siden røntgenbildene ikke var tydelige nok, må hun inn til en grundigere MR-undersøkelse.
Den fatale episoden skjedde på Café Mono i Oslo mandag kveld. Hun og vokalist Stine Kobbeltvedt satt sammen med Zahl og Terje Vinterstø i Kaizers Orchestra da guttene yppet seg og sa at Kaizers var det beste bandet i Norge.
Furia-jentene var slett ikke enige med dem i dette, og diskusjonen utviklet seg til å gjelde måter å slåss på. Det endte med at Zahl oppfordret Solvor:
- Slå meg da. Gi meg en skikkelig «lamas».
En skikkelig «klæssing»
Solvor Hunshamar i Furia grep sjansen til å jekke ned denne gitaristen fra sør, og ga ham en skikkelig «klæssing», som hun sier. Hun traff ham i høyre overarm så det knaset, men dessverre for Solvor var det henne selv det gikk ut over.
- Men ingen trodde meg da jeg sa at det var vondt, så jeg gikk ikke til lege før neste dag. Armen så ikke ut da jeg våknet, forteller hun. - Men hva gjør man ikke for en god sak!
- Har du slåss før?
- Jada, jeg var oppe i en tilsvarende diskusjon en gang, og da gikk det noen tenner, ler hun.
Kaizers selv spøker med saken på hjemmesiden sin: «- Sånn går det når man ypper seg på gitarister med stål i armene, hoverer Geir Zahl. Han er ikke så rent lite stolt over at overarmen tilsynelatende ser uberørt ut etter den kraftige kollisjonen.»
- Men nå går jeg med gips, så jeg tror det blir verre for Geir når vi møtes om et par dager... truer Solvor.
Men foreløpig har Geir Zahl det bare bra, og han tar det hele humoristisk:
- Som pasifist bærer jeg ikke nag til henne, sier han påtatt alvorlig da vi ringer.
Han utdyper episoden med at de to var uenige om den beste måten å gi en «lamas» på, og forklarer at det lokale uttrykket betyr å slå noen i overarmen så det gir en lammende følelse.
- Hun prøvde seg noen ganger uten hell. Jeg tror det var da hun tok rennefart at det gikk galt, sier Zahl.
- Turneen ikke i fare
Furia slipper sitt neste album «...and then we married the world» 27. januar, og har planlagt turné umiddelbart etterpå. Solvor er slett ikke redd for at turneen skal gå i vasken.
- Jeg spiller uansett. Går det ikke å spille med gips, klipper jeg den opp og tar noen paralgin forte. Dette skal ikke stoppe meg! sier den hardtslående jenten fra Os.
Nevekamp om rocketronen
AV GURO ISTAD (Bergensavisen/puls 09.01.03)
Det går hett for seg i kampen om rocketronen. Da Solvor Hunshamar i Furia og Geir Zahl i Kaizers Orchestra røk i tottene på hverandre, endte med armbrudd.
Men de to utflyttende bergens-gitaristene, som på hver sin kant er på full fremmarsj i landets rockelandskap, har forskjellige versjoner av slagsmålet som fant sted på en bar i Oslo.
Det eneste fellestrekket i historien, er at de begge ler av den.
Geir Zahl hevder han bare ble brukt som boksepute, og at ansvaret for ulykken hviler på den knekte Furia-gitaristen.
Det er ikke Solvor Hunshamar enig i.
SLAGFERDIG
– Vi møtte Furia-jentene på Mono, hvor Terje (Vinterstø i Kaizers Orchestra, red.anm.) begynte å diskutere «lamas»; et slag mellom albue og skulder.
Diskusjonen om slagferdighet utartet til fullkontakt.
– Solvor mente hun kunne en bedre måte å slå «lamas», og brukte meg som prøvekanin. Hun tok til og med rennefart, forteller Zahl.
Med det resultat at Hunshamars arm brakk i møtet med stål-Zahl.
– Han lyver, påstår Solvor Hunshamar, som slett ikke synes Zahl er særlig sterk.
– Jeg traff en knokkel.
Hennes versjon er en ganske annen.
– Hisser du Furia, får du en på trynet! Vi gir ut plate samtidig, og diskuterte hvilken som er best.
– Han slo så hardt han kunne, og jeg slo så hardt jeg kunne tilbake, forteller Hunshamar.
Men Zahl avviser alle mistanker om misunnelse.
– Var du redd Furia skulle true tronen deres?
– Nei. Vi har bygd vår egen trone, så den kan ingen true, påstår Kaizeren bastant. Han bedyrer at han ikke ønsket å sabotere Furias kommende turné.
– Den begynner om tre uker. Jeg er nødt til å spille. Hvis armen ikke blir bra, river jeg av gipsen og spiller likevel, lover den skadde gitaristen.
– Hvis ikke har jeg jo en reserve som ikke kan si nei, legger hun til.
Og skal vi tro henne på truslene, kan det hende Bryne-guttene også vil trenge en vikar i nærmeste fremtid. For Zahl visste nok ikke helt hvem han yppet mot.
– Jeg trener boksing, opplyser Hunshamar.
Kaizeren har ikke helt det samme å vise til;
– Jeg trener på Mono.
– Neste gang går hans arm. Nå har jeg fått gips på og ordentlig tyngde på armen, truer Hunshamar leende.
– Men jeg fikk i hvert fall vist styrken min, sier Furia-gitaristen, som slett ikke er bitter.
– Det hele er fantastisk vittig.
SLÅSS FOR GOD SAK
– Jeg kan ikke ha dårlig samvittighet. Det var jo en fair kamp, mener Kaizer-Zahl.
Og der er de to gitaristene enige.
– Det var avtalt slåssing. Man må slåss for en god sak. Så snart jeg har bevegelse i fingrene skal jeg tilbake på Mono, sier Hunshamar, som er klar for omkamp.
– Har du sendt blomster til den skadde?
– Nei, men jeg kan tegne en blomst på gipsen hennes, lover Zahl.
Men han slipper nok ikke unna med den.
– Det går ikke, for jeg har rød gips. Jeg spurte om de hadde en sort med nagler, men det hadde de ikke, så jeg fikk velge mellom rød, blå eller lilla. Veldig fancy, opplyser hun idet hun roper:
– Neimen, der er jo Geir! Du får ringe ham på Ullevål sykehus i morgen…
Furie i fight med Kaizer
Furiagitarist Solvor Hunshamar brakk armen i et sammenstøt med Kaizers-gitarist Geir Zahl mandag kveld.
AV ROBERT HOFTUN GJESTAD (Oslopuls.no 09.01.2003)
-Du "kødder" ikke med Furia, sier Solvor Hunshamar til Bergens Tidende.
Armbruddet skjedde mandag kveld på Café Mono i Oslo. Hunshamar og vokalist Stine Kobbeltvedt fra Os-bandet Furia satt vennskapelig sammen med Geir Zahlog Terje Vinterstø fra Bryne-bandet Kaizers Orchestra,da herrene yppet med at Kaizers var det beste bandet i Norge.
Furia-jentene var naturlig nok ikke enige, og diskusjonen utviklet seg til ulike måter å slåss på. Det endte med at Zahl oppfordret Solvor til å slå.
-Og jeg grep sjansen og ga ham en skikkelig "klæssing", sier Solvor Hunshamar.
"Klæssing" er et utrykk for å slå overarmen slik at det gir en lammende følelse, og Hunshamar traff Zahl i høyre overarm så det knaset. Dessverre for slåsskjempen var det henne selv som fikk smellen, og endte på legevakten i Oslo med gips.
-Ingen trodde meg da jeg sa at det var vondt, så jeg gikk ikke til lege før neste dag. Armen så ikke ut da jeg våknet. Men hva gjør man ikke for en god sak, sier Solvor Hunshamar til BT.
Så tennene spratt
Og innrømmer at hun har slåss før.
-Ja da, jeg var oppe i en tilsvarende diskusjon en gang, og da gikk det noen tenner.
Både Furia og Kaizers Orchestra er aktuelle med nye plater i nær fremtid. Furias "...And Then We Married The World" slippes 27. januar, mens Kaizers kommer med "Evig Pint" 3. februar. Begge skal også ut på turné snart.
-Jeg spiller uansett. Går det ikke å spille med gips, klipper jeg den opp og tar noen Paralgin forte. Dette skal ikke stoppe meg, sier Solvor Hunshamar.
copyright Frode Jørum © 1999-2004